8. juli 2009

Song av mann til kvinne

Har eg nemnt at det ikkje er lett å vere mann? Det er lett for ein mann å verte frustrert i møtet med det motsatte kjønn. Dette er bakgrunnen for så mange av verdas store dikt og kjærleiksviser - ein manns bønn om forståing, og kanskje litt kjærleik.

Eg er litt usikker på kvar i det store biletet denne songen høyrer heime:

Greit... kanskje den var over streken? Kanskje den ikkje verdsatte kvinner som dei intelligente og likeverdige menneska dei er. La oss gje han ein sjanse til å rette opp evt. feilinntrykk:

Nei, okay... det gjekk ikkje så bra...

... la oss heller berre gå kvar for oss og lese Shakespear sine sonatar.

7. juli 2009

Evigvarande nedtelling?

Nedtellinga til første episode av Tales of Monkey Island ser ut til å halde fram, gitt. Tekniske problem har utsatt lanseringa i nokre timar no. Ganske mange, faktisk. Og folk tripper rundt, frustrerte og smågærne. Forståeleg nok, tenkjer eg.

Eg var blant dei heldige som fekk spelet fredags morgon, og kunne tilbringe ein fridag heime med å vandre rundt i verda som vi alle fall pladask for i 1990, då Guybrush Threepwood først tusle inn i skjermbiletet og erklærte si hensikt om å verte ein mektig pirat.

Så kva kan du gjere på medan du ventar på Tales of Monkey Island? Du kan enten sette deg ned og spele dei gamle spela, eller du kan lese omtaler. Dei norske omtalene er i alle fall alle einige - dette var gøy! Du kan lese min her, elles kan du lese omtale hjå Dagbladet, Spiller og Gamer.

Så då er det berre å vete apetitten før ein av årets store spelhendingar.

6. juli 2009

Hjelp til oppdraging av born

Som mann så lev eg i konstant usikkerhet om korvidt eg faktisk er ein far eller ikkje. Eg har gjerne barn der ute, som mora har unnlatt å nemne for meg. Dette finn eg sjølvsagt frustrerande då eg gjerne tar på meg oppgåva ved å oppdra ein liten mini-mulla.

Det er dei som trekk mine eigenskapar som far i tvil, til dei vil eg berre understreke at det finnes nok av hjelpemiddel for oss foreldre der ute. Det er faktisk mogleg å få ut sine frustrasjonar på borna, utan å bryte lova. Berre sjå her:

Lagar dei ein slik i vaksenstorleik òg?

5. juli 2009

Pandanurk paradert

Fødselen av ein panda i Chiang Mai i Nord-Thailand har vore dekka til minste detalj i norsk presse, og eg har sjølv omtalt fødselen og konsekvensane av den i von om å nå ut til folk med min bodskap. Nok er nok! Eg vrir meg i smerte kvar gong eg ser menneske leggje seg langflat for sine komande herskarar, desse svarte og kvite tyrannane med sine horrible planar for menneskeheita.

Utan skam rapporterar dei slaveaktige journalistane om korleis den nyfødde pandaen vert dyrka som ein despot, ein guddom av lokalbefolkinga i Chiang Mai. Pandaen vart paradert gjennom byen, eskortert av dresserte orangutangar, deretter kunne den nyfødde tyrannen kvile i sin trone medan tilbedarane fekk passere framfor pandaen og vere vitne til sine komande herskar.

Og ingen reagerar. VGs overskrifter er "Se - så søt!". Nei, VG, dette er ikkje søtt! Dette er skremmande! Liknande dyrking av tyrannar har vi ikkje sett sidan Stalins Sovjet, Maos Kina eller Jacksons Neverland! Vi veit så altfor godt kvar slikt ender, og det er vår oppgåve å gjere motstand. Sjølv når pressa nekter å gjere jobben sin.

Ta til våpen brødre, pandajaktsesongen er rett rundt hjørnet! Ned med Pandamonium!

4. juli 2009

Ein fredens mann i Persia

Ringo Starr, eller Ahmadenijad som han kallar seg no, får til stadig høyre at han er ein jødehatande diktator, ein krigshissar med planar om å reinske Israel av kartet. Han er ein tyrann som undertrykk sitt eiga folk, som sender sine blodtørstige bøller etter demonstrantar og dissidentar. Han er ein kaldblodig jævel som ikkje skyr eit einaste middel for å nå sine mål, frå valfusk til tortur. Han regjerar over eit land der kvinner vert steina for å følgje sine lyster, eit land der det å tie er den einaste dyd.

I alle fall om ein skal tru vestleg presse. Og det veit eg ikkje om ein skal, for er ikkje dette berre framhaldinga av ei evig lang svertekampanje mot denne så altfor oversette Beatle? Tenk no etter, folkens! Kan vi faktisk tru dette om ein mann som var med å gje verda den eine songen etter den andre om fred og fordraglighet? Om kjærleik og glede? Vil du heller tru at alt Beatles stod for var løgn, eller at nokon lyg no om Ringo Starr for å knuse hans politiske karriere?

Det er ikkje første gong ein folkets og fredens mann vert slept gjennom gjørmen på dette viset. Tenk berre på Julius Caesar, malt som tyrann. Tenk på fotballentusiasten Pinochet. Eller for den saks skuld Doffen! Doffen var òg berre interessert i fred, som dette ikkje så ukjende dokumentariske materialet prover:

Og lik Ringo Starr så var det glede og kjærleik som stod i fokus, og han var først og framst gjennom musikken han ville få dette fram:

3. juli 2009

Kort og brutalt

Det er dei som uroar seg over at anti-krist, Illuminati og NWO alle vil "chippe" oss. Dei fryktar at onde kreftar skal implantere små mikrobrikker i handa vår som vi skal nytte til å drive handel, og til å identifisere oss sjølve.

Personleg slit eg langt meir med chippinga av mitt bankkort.

Eg likte stripa. Stripa var fin. Den var vennleg, men ikkje for intim. Den var effektiv, men ikkje ufeilbar.

Og så kom chippen.

Det første du gjer når du skal betale er å dra stripa, av gamal vane, så ber maskina deg bruke chippen og det gjer du (litt motvillig). Du sett kortet inn. Og får beskjed om å prøve på ny. Du tar den ut, og sett den inn att. Og på ny får du beskjed om å prøve på nytt. Så, ved tredje forsøk - så får du beskjed om å bruke stripa.

Det byrjar å gå meg på nervene.

Og ikkje kom her og sei at eg skal stappe kortet inn i hølet med ein gong, utan å dra stripa først. Det er uhøfleg. Det er vulgært. Mor mi lærte meg at det var høfleg å i det minste handhelse og stryke litt, før ein stakk den inn i holet.

2. juli 2009

Folkloristar i ulike fasongar

Eg er, som nokre lesarar kanskje har fått med seg, utdanna folklorist. Eit litt uvanleg fag, meinar mange, og enno fleire veit ikkje kva det er. Vi får stadige spørsmål om kva nøyaktig ein folklorist er - og eg har verkeleg sjeldan lyst til å forklare nøyaktig kva det er. Nøy deg med at det har noko med folk-ting å gjere, populærkultur og god sans for humor.

Sidan det er ein sjeldan vitskap, så er det ikkje ofte ein høyrer om andre folkloristar (i bloggosfæren så deler eg vel tittelen berre med Den Tvilsomme Humanist, såvidt eg veit), og ein vert difor alltid litt ekstra munter når ein les om folkloristar og deira virke.

Og det er lenge sidan eg har lest om så mange folkloristar på rams, som i Germania, ein artikkel av Stefan Arvidsson, i antologien "Jakten på Germania". Dei er kanskje ikkje verdas største førebilete, dei folkloristane han har plukka ut. Ein haug med tenkjarar som legitimerar pangermansk svermeri i den tyske nasjonalsosialismen, og i Himmlers SS ikkje minst. Folkloristikken fekk ei sentral rolle i det Tredje Riket - tenk naziforskarane i Indiana Jones-filmane - sidan faget lenge var godt treng å grave rundt i fortidsminner og avdekke sjølve folkesjela. Dette nasjonalistiske prosjektet låg til grunn for det meste av tidleg folkloristisk arbeid - frå Grimm-brødrene til Asbjørnsen og Moe.

Ein kan sjølvsagt seie at det er eit stykke mellom folkeviser og eventyr til indoktrinering av born og Holocaust, men ingen skal seie at folkloristar ikkje er i stand til å prestere det meste.

Etter at det Tredje Riket kollapsa gjekk tyske folkloristar under jorda, og attende til skrivebordet for å finne nye vis å legitimere forskinga si. Og det er då folkloristikken verkeleg vert moro. Og komplisert. Og alt det eg ikkje gidd å forklare i denne varmen.

La oss berre spole fram til vår tid, og mitt store faglege førebilete - Alan Dundes. Ein freudiansk folklorist med ganske solid produksjon gjennom åra. No er det ikkje for hans forsking eller hans freudianske analysar han vart min helt, men heller hans teoriar om korleis drive folkloristisk forsking. Spørsmål om kven folket er, har mellom anna stått sentralt i lag med mykje anna.

Som freudiansk forskar, hadde han sjølvsagt sin del bisarre påstandar, og det er vel verdt å plukka opp ein eller to av bøkene hans og lese desse. Med ein spiseskjei salt, sjølvsagt. Han var ein open og tolerant mann, men det var to ting han ikkje følte høyrde heime i folkloristisk forsking; feministisk og marxistisk teori. Og til dette høyrer ein av dei meir interessante sogene om Alan Dundes. Det var i mars 2005, og han deltok på eit seminar. I ei sal full av studentar og kolleger la han ut om sine teoretiske preferansar og idear. Og han kom til slutt til dei førnemnte teoretiske tradisjonane han ikkje satt så stor pris på.

Han valte likevel å ta dei opp, og handsame så godt han kunne. "Det er berre to bruksområder for marxistisk teori i folkloristikken," fortalde han, "og dei er...". Vi kan forestille oss eit host, eit hark, og kanskje litt hvesing. Han tok seg til brystet og fall om.

Slik døde kraftfolkloristen Alan Dundes. Han døde som han levde, med ei spissformulering på tunga. Det var ein død ein folklorist verdig.

Kva er ein folklorist? Det er noko mellom skurkane i Indiana Jones og ein akademisk komikar som døyr på scena.