onsdag 23. september 2009

Kvifor vere religiøs

Som mulla er det ofte eg vert konfrontert angåande religiøsitet av vantru kjøtarar på strake vegen til eit brennheitt helvete. Dei spør meg kvifor dei skal tru, kvifor skal dei vere religiøse? Det openbare svaret er sjølvsat "kvifor ikkje?!", då dette er godt nok svar på det meste eg tar meg til, men det er òg mogleg å gå ned i djupnad på spørsmålet.

Då vert spørsmålet, kva får eg, som enkeltindivid ut av religiøsiteten? Dette er det fleire som har prøvd å svare på, men dei tar alle saman grusomt feil og skivebommer totalt. Dei fokuserar på nærver ved Gud, tryggleik og liknande. Dette er piss. Og totalt uinteressant i lengda. Det er ikkje dette eit moderne, urbant og hipt menneske ønskjer seg, og det er til dykk eg henvendar meg til som mulla. De forventar noko heilt anna av livet, og det kan religionen gje deg. Religion er spenning og riskiko! Religion er å kaste seg utfor eit stup mot eit turbulent hav utan å vete at nokon vil ta deg i mot, men berre ei sta visse om at nokon sikkert er der, for livet kan vel umogleg vere tilfeldig. Religion er risikoen for å verte ein blodflekk i fjæra!

Ikkje berre det, men religionen gjev deg eit sett med reglar du skal følgje, den eine betre enn den andre, og bryt du ein av dei så er du ute av leiken. Festleiken. For det er nok festleik som har inspirert ein del av disse reglane - visste du til dømes at mosebøkene dine forbyr deg å blande tekstiler i eitt klesplagg? Alt skal vere 100%, baby! Elles ventar det deg vel ein dose steining ved sida av sodomitten som vart litt for glad i sin neste.

Mykje av nytinga ligg òg i å nyte denne forbodne frukta. Det å verte lettfeldig med ting, som kan ha alvorlege konsekvensar for ditt liv er ikkje berre vanedannande, det aukar nytinga. Som muslim er det ingenting som smakar betre enn å starte dagen med egg og bacon, og avslutte med eit glas eller to av fin whiskey. Synd smakar godt. Og religiøsitet og synd går hand i hand. Du er ikkje religiøs utan å ha eit forhold til synd og tabu. Eit nært forhold.

Særleg er det sant for kristendommen, ein av dei meir populære religionane her i området. Ein kristen må jamleg be om tilgjeving for sine synder. Og då ein som verkeleg er kristen synde ein del. Synda har ein spesiell tiltrekkingskraft for den kristne, den eggar han som ingenting anna. Ta til dømes begjæret. Seksuell vellyst. Ingen annan syndig kjensle har ført til så mykje spennande kristen framferd. Enten det no er lyssky homsesex på offentlege toalett, tafsing på konfirmantar eller onani til allskens fargerik porno. Sistnemnte har eg observert i dei siste åra har blitt eit stort og viktig tema for dei mange kristne der ute. Fleire og fleire kristne kjem ut av skapet og fortel om vanskane dei har hatt med å slutte å nyte pornografi. Det virker som om dei, meir enn nokon andre, har lett for å verte avhengige av pornografi, og eg mistenkjer at det helst er synda dei er avhengig av, og ikkje den seksuelle tilfredsstillinga dei får av å spele ein trudelutt på bukseklarinetten. Dette kjem godt fram i eit intervju med Karl-Johan Kjøde og Morten Eikli i dagens Dagen Magazinet. To unge menn som tappert har kjempa seg ut av pornoavhengigheten og no vil hjelpe andre med det same. Dei har tåredryppande forteljingar om korleis dei satt liv og sjel på spel for å nyte litt hud på skjermen. Kjøde fortel;
Jeg kunne i perioder se på pornografi daglig. Begjæret ble styrende, og pornografien var en ”quick fix” jeg brukte for å rømme fra de egentlige utfordringene. Det påvirket ikke bare meg, men også forholdet til Gud, Katrine og andre kvinner. Jeg prøvde mange ganger å slutte på egen hånd ved hjelp av viljekraft, men kom til kort hver gang. Jeg hadde fortalt til kona at jeg hadde et problem med pornografi, men jeg tror verken hun eller meg skjønte alvoret
Eg veit ikkje, men eg antar at delar av problemet låg vel i at han prøvde å slutte for eiga hand. Om han først er avhengig av denslags, så foreskriver vel Bibelen helst at du kuttar den av? Til slutt nådde Kjøde botnen;
Sensommeren i fjor møtte jeg meg selv på bunnen. Den dagen hadde jeg droppet skole og en avtale for å surfe på pornografi. Jeg fikk se hvor dypt synden i meg stakk og i hvor stor grad den faktisk fikk prege meg. Det som likevel gjør porno så vanskelig å slutte med, er at den lammer følelsene dine. Man blir aldri tilfreds og vil alltid kjenne på et behov for mer. I søkingen etter mer, fraskriver man seg alt ansvar og tilsidesetter sunn fornuft
No har altså gutane funne roen, og tatt avstand frå pornografien, men dei innrømmer at dei alltid vil kjenne begjæret og kjødlege lyster lokke - for resten av deira liv. Synda vart for fristande og kjekk for dei, kanskje. Forsterka av religiøsiteten tok det som elles er eit relativt mundant gjeremål kosmologisk tyding. Det vert eit spørsmål om frelse. Kvar ein ledig stund ei sjansespel, kvart eit mørkt rom eit høve til å møte djevelen sjølv - og handhelse på han.

Så tenk deg om no... tenk på dine eigne private stunder. Og samanlikn med deira. Og fortel meg at du ikkje trur dei hadde det langt meir spennande enn deg.

Og difor bør du vere religiøs.

43 kommentarer:

  1. Ånden er villig selv om Kjøde er svak - eller var det omvendt. Omvendt?, nei jeg er slett ikke omvendt, men det var likevel sterke og interessante ord. Jeg vil likevel peke på noen mindre problemer med semantikken. Kjøde snakker om hvor langt synden stakk inn i han, men siden han var i entall er det vel heller snakk om hvor langt synden stikker ut? I en flertallssituasjon kan selvsagt synden stikke noe innover, men det var visst ikke tilfelle her.

    SvarSlett
  2. Hadde jeg ikke sittet på kontoret mens jeg leste dette så tror jeg vitterlig jeg hadde trillet rundt på gulvet og ledd meg i hjel!

    Kommer jeg til helvete for å le?

    SvarSlett
  3. Vindbrot: Det kommer vel an på hva det var Synden stakk inn i ham, og hvor? Vi snakker steinings her, baby!

    SvarSlett
  4. Når det er sagt så er faktisk pornoavhengighet et økende problem i dagens digitale medievirkelighet. Med potensielle skadevirkninger både psykologisk og ikke minst når det gjelder forhold. Enten man nå er kristen, åsatruer, Falun Gong eller ateist.

    SvarSlett
  5. Ved siden av Snirkelsnorkels betimelige kommetarer (jeg opplever Kjøde som mer på hugget ift. viktige emosjonelle utfordringer i dag enn de fleste jeg ser, og som en modig fyr to boost), kan jeg kanskje legge til at spørsmålet om hva noe "gir meg" i seg selv nok ikke gir meg så mye.

    Her kunne jeg spadd på med hva "religion" gir, men det er IMrelativsterkeHO underordnet spørsmålet om når noen (uten å nevne navn, men jeg kan peke) skal gi seg med denne type pomo-stimulerende vinklinger.

    I det minste er det hva samtlige sivilingeniører i rommet støtter i siste meningsmåling.

    Snøft, og jø og fyke.

    SvarSlett
  6. Det kommer en blog om porno og seksualitet om ikke lenge, der jeg har intervjuet 3-4 av dagens store pornostjerner som er i en litt annen genre enn mainstream.
    Religion blir ikke er tema i den bloggen.
    Godt du dekket det for meg ;)

    SvarSlett
  7. Vindbrot & Snirkelsnorkel: Her vart det mykje synd både inn og ut, tykkjer eg.

    Utover det stiller eg meg skeptisk til å la vere å le av pornoavhengighet.

    Jon: Det er lov å le. Sjå over.

    Bjørn Are: *fnis & knis*

    Batcheeba: Skal vi byrje å promotere porno no? Så skittent av deg! :-o

    SvarSlett
  8. Ikke helt dum analyse, dette. Særlig det som går på at religiøse lover gir begjæret (evt synden) kraft; forsterker effekten på en måte.

    Men denne analysen ble gjort nokså grundig for en stund siden. For 2000 år siden, faktisk - i Paulus brev til Romerne (kap 5-8, særlig kap 7, hvis du er interessert). Og slik sett hører det til barnelærdommen i kristen tradisjon at nådeløs religion, i form av religiøse lover alene, nok kan bidra til borgerlig moral og generell sivilisert oppførsel, men ellers forsterker problematikken knyttet til menneskets konstruktive relasjon til seg selv og sine omgivelser.

    Men du bommer (muligens fordi det er morsomst slik, liksom) når det gjelder nådens dynamikk, slik den forstås i kristen tradisjon. Mulig det er annerledes i mullahens religiøse univers (hva nå det er), men det er nå tross alt et par kristne gutter som utgjør de kostelige eksemplene i mullahens blogginnlegg. Og det er ikke den fantastiske, gjentatte sirkelen begjær - nytelse - synd - tilgivelse som beskrives her, men frihet (igjen, hvis det skulle være av interesse - i tråd med Rom. 8). som innebærer, tro det eller ei, noe ganske annet.

    SvarSlett
  9. Dårlig samvittighet er bedre enn ingen!

    SvarSlett
  10. Apatheia: Fridom? Til å... stryke slangen? Kvele ekornet? Handtere hamsteret? Daske Dilbert?

    Svein: Insinuerar du noko no? :-P

    SvarSlett
  11. Ok, Mulla. Skjønner nivået.
    Interessant, egentlig, at du assosierer frihet med diverse former for håndtering av "Dilbert".

    Min mening lå mer i retning av det de gamle grekerne forbandt med frihet til å være et rasjonelt vesen. Det vil si å ikke være slave under sine lidenskaper og innskytelser, men i stand til å håndtere dem, og selv velge hvordan. Ikke ved hjelp av undertrykkelse og "dasking", men ved hjelp av erkjennelse og modenhet. Og av at rasjonalitet innebærer faktisk (valg)frihet - og ansvar.

    Men beklager, det er vel neppe på sin plass å ødelegge sleivete humor med surmaget filosofi.

    Jeg syntes bare dette blogginnlegget, ved å kose seg på bekostning av de to unge herrene, avslørte bloggforfatterens noe innsnevrede religiøse virkelighetsforståelse (sånn rent bortsett fra innsikten jeg nevnte i min forrige kommentar). Det var i grunn bare det.

    Men - for all del - kos deg videre du. Det er ditt (frie) valg.

    SvarSlett
  12. For å slutte meg til de surmagedes rekker et øyeblikk: Synes du det er like morsomt med folk som etter gjentatte forsøk ikke klarer å slutte å røyke?

    SvarSlett
  13. Svein: Eg trudde min fatwah hadde letta på din tvil ang. absenthe eg...? For du meiner vel ikkje å antyde at eg ikkje har eit samvit... eg som er ein religiøs leiar og greier!

    Apatheia: Åjah... du vil ta den du. Greit; eg ser faktisk ikkje kva fridom har å seie her. Eg er heilt einig at desse kara er sjølv frie til å innsjå sine eigne feil, og handtere dei som dei vil.

    Eg ser berre ikkje kva det har med synd å gjere, medmindre du vil dra den gamle leksa om fri vilje til å synde... i så fall... er vi like langt gitt.

    Om du vil ha ein mindre sleivete versjon av kristendommens avhengighet til synd, kan eg anbefale Bataille sine refleksjonar rundt rettssaka mot Gilles de Rais, Jean D'Arc sin løytnant som valdtog og drap fleire born, og gjerne kokte suppe på dei. Han ba innstendig om Guds tilgjeving for si synd, og fekk det. Difor var han ein god kristen.

    Snirkelsnorkel: Hmm.... ja. Eigentleg så fnisar eg litt av dei òg. Men du veit meg, eg er konstant rusa på lattargass ;-)

    SvarSlett
  14. Som hobbyhistoriker: Kan man ikke like gjerne se de Rais' skjebne som et eksempel på at middelaldersamfunnet klarte å holde tunga rett i munnen og skille mellom stat/juss og religion? De Rais angret og fikk kirkens eller Guds tilgivelse, noe som gav ham adgang til Himmelen om man tror på denslags, men måtte likevel ta sin straff her på jorden - i sitt tilfelle døden - uten at det var snakk om at angeren skulle virke formildende overfor den sekulære domstolen.

    Jeg ser ikke helt det problematiske i dette?

    SvarSlett
  15. De Rais er eit interessant kasus, som kan drøftast i ulike perspektiv. Eg anbefalte Bataille sine relfeksjonar i denne samanhengen fordi dei belyser eit særeigent avhengighetsforhold mellom kristendom og synd, eit som eg hadde i baktankane når eg skreiv dette innlegget. (Huff no er vi frykteleg seriøse her).

    Kan leggje til at den type straff som Rais fekk ikkje berre kan sjåast i eit sekulært lys, då flammen som brente hans allereie døde lik, skulle bidra til å lutre både kropp og sjel før skjærsilden. Ei vanleg førestilling når det gjaldt avstraffing av kjetterar og hekser.

    Men som sagt, De Rais si sak er spesiell. Nær karikaturisk. Og det er difor den er så hendig til å demonstrere ulike tankar rundt forbrytelse, synd, angar og straff.

    SvarSlett
  16. Jeg innser ansvaret for å ha helt kaldt vann (evt surmelk) utover kommentarfeltet her, og dermed forårsaket den "huff" ubehagelige seriøsiteten her.

    Poenget var ikke å ødelegge dagen for en ellers humørfylt mulla. Men det faller seg slik at jeg er
    1: en smule engasjert i ungdoms avhengighetsproblematikk,
    2: en smule engasjert på vegne av sex-industriens ofre, på begge sider av skjermer og glansede blader, og
    3: muligens en smule mer bevandret enn mullaen innenfor kristen religiøs kultur, dynamikk og terminologi.

    At mullaen trekker frem Georges Batailles bok om de Rais som sannhetsvitne om kristendommens avhengighetsforhold til synd, er, om ikke annet, interessant. Da forstår jeg jo mer av bakgrunnen for blogginnlegget vi diskuterer, for å si det slik.

    Det finnes nok av historiske eksempler på pervertert kristendomspraksis, mulla, men var det slik at de Rais løp til presten og fikk tilgivelse og klapp på skulderen etter hver mordvoldtekt? Og at han, mens han holdt på med pervesitetene ble fremhevet som en "god kristen"?

    Eller var det slik at nettopp kirken, ved biskopen i Nantes, avslørte hans sadistisk-kriminelle virksomhet og fikk han brakt for retten og dømt, ekskommunisert, og først etter anger tok ham "til nåde", før han ble henrettet? Har jeg gått glipp av noe her?

    Det er mulig Georges Batailles i boken "avslører" kirkens forhold til synd på en måte som jeg ikke har sett. For min del tror jeg han i større grad "avslører" sitt eget forhold til nådeløs religion (som han sikkert kan ha erfart også i kirken) og sin egen "obsession" med seksuell perversjon og smerte.

    SvarSlett
  17. Det Batailles tar opp er avhengighetsforholdet til synd. Kristendommen handlar om noko så flott som tilgjeving for våre menneskelege transgresjonar, dette er vår frelse gjennom Kvitekrist og vegen til himmelriket.

    Men då må det òg vere noko å tilgje. Baksida er difor at synd er ein nødvendighet for frelse. Det er det Batailles skriv om. Og eg tykkjer det er ein interessant tanke.

    Men du vel sjølvsagt å avfeie Batailles som tenkjar, på grunn av hans eigne seksuelle preferansar, kanskje? ;-)

    Når det gjeld di lille punktliste så spør eg:

    1. Kvifor berre ungdoms avhengighetsproblematikk. Kva gjer denne problematikken annleis enn anna avhengighetsproblematikk?

    2. At du definerar alle aktørane (utanom dei grådige produsentane då reknar eg med) i sexindustrien, samt deira kunder, som ofre føler eg er litt... avleggs. Du umyndiggjer menneske når du definerar dei som ofre på dette vis. Var det ikkje noko om fridom du sa tidlegare?

    3. Du er kanskje meir bevandra i kristenspesifikk teologi enn det mullaen er, men det kjem vel òg av at du er truande, gjer det ikkje? Kva bakgrunn og forhold mullaen har til kristen teologi kan du få lov å spekulere i så mykje du vil.

    Sanninga trur eg ikkje du ville takle ;-)

    Eg har fleire bokstavrim forresten:
    Lugge Lillemann
    Kna Knerten
    Jule Julius

    Aaah... det var godt. No kan eg smile att.

    SvarSlett
  18. For all del, mullah! Det er ingen annen mullah for meg enn deg. Og at din samvittighet er både raus og robust og tilpasningsdyktig, tviler jeg ikke på.

    Når det gjelder det større temaet her, har jeg lite å bidra med. Men jeg prøver likevel. Jeg kan bruke min tid, og fylle meg selv, med noe som løfter eller noe som senker meg etisk sett.

    Det eventuelt syndige - f.eks i internettporno - kan ligge i både om den skader forholdet til partneren, om den gjør meg til et dårligere menneske, og om etterspørselen etter porno forårsaker utbytting av mennesker. Og det tror jeg den gjør, sjøl om noen av modellene sikkert får godt betalt og oppsøker slike jobber "fritt" og ikke føler seg som ofre.
    Verken de eller produsentene bidrar vel til å løfte menneskeheten?

    SvarSlett
  19. Om eg skulle stille krav til all industri at den løfter menneskeheten så... huff... nei... eg er misantrop nok som det er, er eg ikkje?

    Eg prøver å ikkje leggje meg opp i kva andre gjer, uansett kor lite eg likar pornoindustrien. Folk må ha lov til å sjå på nakne kropper som gnikker mot kvarandre.

    Det var den derre fridomen.

    SvarSlett
  20. "Freedom's just another word for nothing left to loose".
    Kris Kristofferson

    Ellers krever jeg ikke at alt skal løfte menneskeheten, men synd finnes sjelden hos dem/det som gjør det.

    SvarSlett
  21. Jo, du er misantrop nok som det er. Det er en av de tingene vi liker deg for ;0D

    SvarSlett
  22. Nå var vel problemet her at tittingen på gnikkende kropper gikk ut over både jobb og andre viktige aktiviteter. Og da snakker vi genuin avhengighetsproblematikk som etter min mening bør tas på alvor. Uansett religiøs eller ikkereligiøs legning.

    Vet ikke om det er gjort noen undersøkelser av dette, men er det noe som tyder på at det rammer kristne oftere enn andre?

    SvarSlett
  23. Svein: "Ellers krever jeg ikke at alt skal løfte menneskeheten, men synd finnes sjelden hos dem/det som gjør det."

    Hmmm... så du seier at det er berre dei uskuldsreine og syndfrie som nokon gong har bidratt til å betre samfunnet? Vågal påstand ;-)

    Snirkelsnorkel: Eg insinuerar at kristne er lettare pornoavhengige. Treng du verkeleg vitskaplege undersøkjingar då?

    Ein kan faktisk sjå for seg at syndaspektet gjer det lettare for dei å verte avhengige av det. At det er dei kristne som først og framst snakkar om dette som eit internt problem i flokken, gjer det ikkje mindre interessant. Vårt Land har køyrd ei rekkje artiklar om emnet.

    SvarSlett
  24. Hmmm...ja, jeg insinuerer at det godt kan ramme ateister (nye og gamle) like hardt. jeg kjenner primært problemet fra psykologibøker, og fra min egen vennekrets der i hvert fall en ble forholdsvis hardt rammet, med påfølgende problemer i forholdet. Etter min mening handler dette ikke minst om ny teknologi, med foreløpig usikre men antagelig massive konsekvenser. Men som sagt, jeg skulle gjerne sett seriøs forskning på dette.

    SvarSlett
  25. Vi får satse på at eit handgripeleg vitskapleg studie reiser dei rette spørsmåla i framtida.

    SvarSlett
  26. "Hmmm... så du seier at det er berre dei uskuldsreine og syndfrie som nokon gong har bidratt til å betre samfunnet? Vågal påstand ;-)"

    Hvor leste du det?

    SvarSlett
  27. I at du skriv at synd sjeldan er å finne blant dei som løftar opp menneskeheten.

    SvarSlett
  28. Jamen, mullah: I mi ordbok er ikke "berre" og "sjeldan" det same!
    (Fekk eg det på rett nynorsk no?)

    SvarSlett
  29. Men alt er så mykje enklare om ein av sjeldan sluttar berre. Tykkjer ikkje du?

    Er så flink med nynorsken så.

    SvarSlett
  30. "Men alt er så mykje enklare om ein av sjeldan sluttar berre".
    Einig.

    "Tykkjer ikkje du?"
    Veit ikkje, men eg hev gange ned 12kilo sidan nyåret - nytår?

    SvarSlett
  31. Forøvrig bør alltid Pontoppidan være for hånden når man geråder udi tvil om hva som er synd:

    "223. Hva mer er det som kan friste til ukyskhet?

    Ørkesløshet, slett selskap, romaner og løsaktige kjærlighetsbøker eller bilder, lettferdige leker, dans, skuespill, og alt det som føder øyenslyst, kjødslyst og et overdådig levnet".

    Vi må nok bare prise oss lykkelige over at vi aldri får vite hva den salige biskop og professor (1698 - 1764) ville sagt om Internett!

    SvarSlett
  32. Nyåret, ja. Men særs så konservativ du prøver å vere i målet då.

    Og nei, ein kjem sjeldan langt utan Erik Pontoppidan. Mannen er ein inspirasjon på seine haustkvelder i moskeen.

    SvarSlett
  33. En liten gjenvisitt - bloggdebatter får dessverre ikke topp prioritet ...

    Jeg avfeier ikke Batailles som tenker. Jeg er fullt klar over at han er en av inspirasjonskildene for flere av det forrige århundres mest sentrale filosofer. Derimot avviser jeg han som ufeilbarlig sannhetsvitne for dogmet om kirkens avhengighet av synd, som om det handlet om "jo mer, jo bedre". Og jeg antyder at hans refleksjoner om dette neppe er upåvirket av hans egen åpenbare dragning mot det jeg vil kalle bisarr seksualitet og uttalte fascinasjon for menneskelig smerte og lidelse.

    Analysen forutsetter at kristendommen er en ideologi som er avhengig av å "selge" seg selv til mennesker, ved å skape de behov den foregir å dekke. Slik kan man selvsagt se på det. Men om alt derved skal være sagt, er det er i så fall også basert på en ideologisk posisjon, ikke på "objektiv" analyse av kristendommens vesen.

    Men igjen, som jeg skrev i min første kommentar: Kristendommens egenpresentasjon innebærer faktisk en erkjennelse av at "synden vekkes av loven", slik Paulus altså skriver utførlig om. Derfor er jeg ikke overrasket om flere religiøse "sliter" med denne typen avhengighet, fordi "loven" skjærer inn til beinet og avslører det andre kan avskrive som "mundan virkomhet".

    SvarSlett
  34. Når det gjelder dine kommentarer til min "lille punktliste":

    1: Jeg skrev ikke at jeg ikke var engasjert i andre enn ungdoms avhengighetsproblematikk. Men det var nå en gang en 20- og en 25-åring som var casene det ble generalisert ut fra her, da. Om det sier noe om meg at jeg anser dem for å være ungdom, kan godt være. Og så kan det godt være, mulla, at engasjement for avhengighetsproblematikk generelt kan føre til særlig engasjement for ungdom spesielt, siden det ofte er da "ting starter", som det heter.

    2: Jeg har ikke definert alle aktører i sexindustrien som ofre. Hvor skrev jeg det? Jeg skrev at det er ofre innen sexindustrien, på begge sider av skjerm og blader. Mulig du er uenig i det, men om det er avlegs bryr jeg meg lite om. vi kan selvsagt diskutere definisjonen av begreper som 'offer' og 'frihet', men det er nå en gang sånn med oss mennesker at det vi har blitt tvunget til tilstrekkelig ofte, fortsetter vi gjerne med "frivillig" etter en stund. Og forsvarer det dessuten med nebb og klør. Og sist jeg leste om forskning på andelen av de involverte i sexindustrien som var seksuelt misbrukt som barn, var den himmelvidt høyere enn det generelle snittet.

    3: Ja, jeg er troende, mulla. Og jeg har ingen problemer med å se at det selvsagt påvirker hvordan jeg forholder meg til begreper og innhold i troens verden. Men jeg er overhode ikke redd for å høre hva ditt ståsted i forhold til religion og tro er for noe. Sannheten skremmer meg sjelden. Derimot blir jeg jo, når du formulerer deg på den måten, litt fristet til å undres om du er redd for å "avsløre" ditt ståsted selv?

    SvarSlett
  35. Næmmen hei igjen Apatheia, kjekt å sjå deg. La oss no prøve å få dette over i rett teologisk spor, i henhald med den tradisjonen eg tilhøyrer.

    "Analysen forutsetter at kristendommen er en ideologi som er avhengig av å "selge" seg selv til mennesker, ved å skape de behov den foregir å dekke."

    Det hadde vore ei interessant analyse, men det er ikkje slik eg les akkurat dette. Dette handlar like mykje om tilgjeving som om synd, det handlar om at for den kristne så er det å verte tilgjeven sentralt. Og då må ein ha ein synd å verte tilgjeven for.

    Dette forklarar sjølvsagt ikkje avhengighetsforholdet til dei unge mennene omtalt, og dei andre hopetal kristne eg har sett kome med same innrømming (det store antalet av system tilgjengeleg for å hjelpe pornoavhengige kristne er fascinerande). Attende til hovudforklaringa: Om noko er forbodent, så er det ekstra moro. Vert ein mundan aktivitet definert som synd, så vert den ikkje lenger mundan, men ein transgresjon. Hurra! Difor smakar vinen i moskeen så godt, og ein kvar frukost av egg og bacon er syndig deilig.

    Til punktlista kan eg berre seie som så:

    At ofre for overgrep er overrepresentert i sexindustrien er ein velkjent klisjè, og diverre godt belagt. Nokon som har vore utsatt for overgrep, særleg i dei formative åra, vil sjølvsagt få eit litt skeivt forhold til seksualiteten - enten den eine eller andre vegen. Eg har møtt tilfeller av beggje deler.

    Så her er vi ganske einige. At det foregår overgrep òg innanfor sjølve industrien, hjelp ikkje på statistikken.

    Mitt poeng? Eg er allergisk mot offer.

    At du er truande fargar gjerne argumentasjonen din. Det er ikkje like ille som dei som er motstandarar av frimureri, fordi det umogleg kan vere god kristendom å sverge eder - men smakar litt av same logikken av og til. Utan at eg skal beskulde deg for noko som helst.

    Når det gjeld mullaens eigen ståstad. Så må du berre forhalde deg til det som står skriven her, og andre stadar som har min signatur. Alt utanom det... høyrer ikkje heime i dette forumet.

    SvarSlett
  36. Takk for gjestfri hilsen til min gjenvisitt. Jeg respekterer at karakteren Mulla Hastur ikke utdyper mer om sitt religiøse ståsted enn signaturen signaliserer. Men det gjør det litt komplisert med denne typen samtaler - som jeg mener du bør være forberedt på. Den ironiske humoren alene gjør deg ikke immun mot kritiske innspill der du berører tema som for noen kan stikke rimelig dypt.

    Du skriver:
    "Dette handlar like mykje om tilgjeving som om synd, det handlar om at for den kristne så er det å verte tilgjeven sentralt. Og då må ein ha ein synd å verte tilgjeven for."

    Og det var på dette punktet jeg mente, og fortsatt mener, at du nok kan ha delvis rett, men at en slik analyse alene er en karikatur, og at den bommer på saken i forhold til casene du trakk frem.

    Den passet kanskje på dem i fortid, men det de beskriver i intervjuet er veien ut av dynamikken med vin i moskeen og den forbudte egg og bacon.

    "Fortsatt fristelse", ja vel, men med erkjennelsen av at den søte kløen ikke er verdt den sure svien. At nåde er mer enn tilgivelsens rus og evig runddans, slik jeg opplever du reduserer dynamikken til. At den dypest sett innebærer veien ut av "ta ikke, smak ikke, rør ikke", fordi det, til tross for forbudet, rett og slett ikke lengre er fristende nok.

    Og det er her min bruk av begrepet frihet kommer inn: Det er ikke fristende nok til å oppgi friheten til faktisk å velge det bort.

    I sum: Du har rett i at de religiøse lovene forsterker suget. Men å redusere kristendommens hovedpoeng til tilgivelse alene er og blir feil. Du kan nok forsvare deg med at mye av norskfarget popularisert kristendom holder seg nokså ensidig til den retorikken. Men artikkelen du henviser til belegger ikke ditt syn på saken, snarere tvert i mot.

    Derimot belyser den og de to unge herrer på nettopp det som du sier er ditt poeng: Allergien mot offer. Det de forteller om er jo nettopp reisen ut av offer-runddansen til frihet og ansvarlighet for egne valg.

    SvarSlett
  37. Det er jo faktisk offerrolla dei trer inn i her då. Ååååh.... stakkars oss... vi måtte berre sjå på desse nakne folka, vi måtte berre gnikke gekkoen!

    Dei går jo ut og ber om forståing for problemet dei har. Gjer dei ikkje? Er ikkje det å framstå som eit offer?

    Eigentleg er ikkje hovudpoenget verken synd eller tilgjeving... det er det at onani er langt meir spanande om ein er religiøs, og eg anbefalar difor alle om å underkaste seg til lettast tilgjengelege Guddom og smake på synda!

    SvarSlett
  38. Tilbake til start, altså.

    Og jeg er fortsatt ikke særlig imponert.

    For å bevege seg ut av offerrollen, er det nødvendig å erkjenne at man er et offer. Om det så er selvvalgt eller ikke. For deretter å bevisst velge å gå den veien som er nødvendig for ikke å dyrke offerrollen, forbli i selvmedlidenheten og selvsuggesjonen og forsvare sine handlinger med "jeg er jo bare et offer".

    Dette er elementær psykologi. Selv en overgriper må som oftest gjennom en slik prosess for å bli i stand til å ta ansvar for sine handlinger.

    Å gå den veien, gjennom erkjennelse av maktesløshet - som er offerets posisjon - til ansvarliggjøring og oppreisthet, krever mot. Forøvrig en sentral religiøs dyd.

    Å gå offentlig ut, helt frivillig, med erkjennelse av egen (pinlig) svakhet, og samtidig tydeliggjøre eget ansvar og eget valg i prosessen med å finne veien ut av offerrollen, krever enda større mot. Tror du virkelig at disse gutta har blottstilt seg selv for å få medlidenhet? for meg er det rimelig tydelig at de ønsker å inspirere andre til å få mot til å tre ut av offerrollen. Ved å blottstille seg fremviser de i mine øyne ekstraordinært mot, et mot som du kanskje har vanskelig for å gjenkjenne, Mulla?

    Det blir vanskelig for meg ellers å forklare din sammenblanding av elementære motsetninger i allergien mot offerrollen.

    SvarSlett
  39. Attende til start, ja, enten du vert imponert eller ikkje. Du prøver til stadig å dra dette vekk frå hovudtemaet. Byrjar å mistenkje at du er ein kranglete sofist ;-)

    Eg er ein kranglete sufi. Det er langt meir upåklanderleg!

    Eg trur vi definerar offerrolla ulikt. Du definerar det som nokon som er eit offer for eit eller anna, eg definerar det som nokon som snakkar om korleis dei er eit offer for noko og vil ha merksemd, sympati og evt medlidenhet for det.

    Det er ei rolle. Og aldri er den sterkare enn hjå dei som meiner å ha brudt med den "vonde" situasjonen. Som når nynazistar tar til vet, og vil skulde på manglande oppdraging og skulegong. Buhu, eg var eit offer, difor vart eg nynazist. Treskalle!

    Det er sikkert veldig modig å gå ut og innrømme at ein har vanskeleg for å la vere å piske pilten, og det er sikkert ikkje modig å le av det heile, men ein god lattar forlengar livet, seier no eg.

    SvarSlett
  40. Joda, sikkert, i denne sammenhengen i alle fall; en kranglete sofist. Med hang til å sette fast hårete bøller.

    Men det holder nå, jeg har insistert på mitt lenge nok, og skal, for å bruke intern-slangen, slutte å tyne tastaturet, kladde kommentarfeltet osv. Det er en fristelse, som jeg herved, inntil videre, velger å la ligge.

    Det finnes tross alt viktigere ting å gjøre enn å plage mullaher med religiøse prinsipper og forsvar for unge menn som sikkert er modige nok til å tåle en hånflir eller to.

    SvarSlett
  41. Du lurar ikkje meg, du har neppe viktigare ting å gjere ;-)

    Eg er kanskje ein hårete mulla, men eg kan vere sleipare enn ein olja prest i desse diskusjonane, så meg har du ikkje satt fast.

    Ser fram til å sjå deg att ved neste krossveg.

    SvarSlett