onsdag 28. oktober 2009

Karikert humor

Det skal ikkje stå på tida. Nokre poteter sluttar visstnok aldri å vere brennheite. Om vi klarar å analysere poteten som er dei famøse Mohammadkarikaturane (til venstre), så trur eg vi har løyst verdas energiproblem. Og det må nok og vere det einaste dei er gode for.

Ikkje spør meg kvifor, men nok ein gong er desse karikaturane eit tema i den norske offentlegheita. Nok ein gong vert ein hengt ut som feig om ein ikkje vågar å trykke desse teikningane.

Slik har vise vore heile vegen. Teikningane vart tinga fordi Jyllandposten hadde fått for seg at det ville provosere. Det var ikkje lov, så då må vi gjere det, tenkte dei. Greit nok det. Bileta vart sausa saman med ein haug andre langt meir grove bilete og sendt til den muslimske verda, der det sjølvsagt vart pittelitt oppstyr.

Og ja, de kjenner soga. Det heile var utruleg lite interessant.

Og det er framleis like interessant. Det er faktisk det definerande trekket ved karikaturane og saka om dei. Kva er det som er så modig ved å trykkje dei? Kva er det som er så feigt ved å la vere?

Kvifor er det feigt å føre ei hard redaksjonell linje mot uinspirerte vitseteikningar? Hadde dei vore trykka om det ikkje var for å provosere? Neppe. For dei er simpelthen ikkje morosame! Dei er keisame. Uinteressante. Kva er modig ved å ikkje ha sans for humor?

Gje meg ein morosam Mohammadkarikatur no! Ved Profetens skinnskjegg!

7 kommentarer:

  1. Langt på vei det samme som jeg har tenkt ang. denne saken.
    Også i samtaler med muslimske venner, som setter spørsmålstegn ved intensjonen. Og som de fleste vet, er jeg meget opptatt av intensjon.

    SvarSlett
  2. Jeg venter fortsatt i spenning på "Life of Ali".

    SvarSlett
  3. Jeg vil nok en gang sitere The Mahatma Guru Shri Paramahamsa Helge Rønning ved IMK, som for meg har oppsummert dette bedre enn noen andre: Ja, Jyllandsposten hadde all rett til å trykke tegningene. Et helt annet spørsmål er om det var en særlig smakfull ting å gjøre.

    SvarSlett
  4. Tja, jeg vurderte å trykke en faksimile til en artikkel av Lars Gule om tegningene og striden rundt. Jeg mener fortsatt det ville vært den redaksjonelt sett rette ting å gjøre - å vise frem stridens kjerne.

    Men jeg lot være. Utelukkende pga feighet.

    SvarSlett
  5. Det redaksjonelle poenget er: Å trykke dem i utganspunktet var mest dårlig smak av Jyllandsposten. Men når det først var blitt strid om dem, ville det riktige være å trykke en faksimile for å vise hva striden bestod i (slik Magazinet gjorde). Ikke minst etter som påstandene om gehalten i tegningene eskalerte. Jeg var neppe den eneste som lot være, utelukkende ut fra frykt for konsekvensene.

    SvarSlett
  6. Batty: Intensjon er viktig.

    Frank: Du får vente leeeenge då.

    Snirkel: Ja, akkurat!

    Arnfinn: Du hadde vore i din fulle rett til å trykke faksimilen. Din intensjon var god.

    Det er synd at redaktørar skal føle seg pressa i slike situasjonar... medan redaksjonen i Jyllandsposten ikkje følte noko som helst press på seg for å trykkje noko MOROSAMT!

    SvarSlett
  7. Mulle: Selvsagt ville jeg vært i min rett. Poenget er at mange tenkte som meg og utfra feighet og/eller bedagelighet valgte å la være å trykke noe man utfra en rent redaksjonell vurdering burde ha trykt. Og når man ser hvordan det gikk med de som faktisk trykket dem med en slik begrunnelse, som Selbek, forstår man HVORFOR vi tenkte slik. Men at man handlet i frykt er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. Og den frykten hverken kan eller bør man gi Jyllandsposten ansvaret for.

    SvarSlett