laurdag 27. september 2014

Skal det vere litt drops?

Ei gamal dame kom opp til meg på gata. Ho må ha vore nærare nytti, med krumbøygd nakke og eit tannlaust venlig smil. Det ramla møllkuler ut av jakkeermet på den den gamle loslitte kåpa då ho strakte fram armen for å presse ei eske inn i hendene mine. Det lukta som gamle visne fioler av henne, og ho hadde to tre pistrete hårstrå i andletet, som verhår på ein katt. Slikt er vanskeleg å seie nei til. Det er i grunn vanskeleg å seie nei til gamle damer, som knapt  klarar å stå oppreist. Eg tenkte eg skulle hjelpe henne med matvarene og komme meg avgarde, ho sleit med å få dei opp i den lille trillekorga ho hadde hatt med seg på handletur - du veit slik dei aller eldste av dei gamle gjerne får. Ho hadde kjøpt inn alt ho trengte av kattemat, kefir og Friele kaffe. Det er slikt gamle damer lev av tenkjer eg.

"Takk" sa ho "du minner meg slik om bror min. Han var og slik ein god gut. Hjelpsom."

"Berre hyggjeleg" mumla eg, og tenkte meg vidare på min veg mot polet (ein whisky etter arbeid, ja takk), men hennar fomlande beinete fingrer hekta seg fast i ermet mitt og signaliserte at ho ville meir.

"Han døde i krigen. Min bror. Men han var alltid glad i drops." Aha, tenkte eg, dette kan snøgt verte ei vanskeleg samtale. Det var då ho fiska noko ut av lomma si og pressa det opp i handa mi. "Dette var favoritten hans. Du minner meg slik om han. Slik ein stram ung kar."

Ho slapp taket og nikka, smilte med munnen lukka, og snudde seg for å gå. Eg stod att med ei sliten pakke med kamferdrops.

Etter nokre steg snudde ho seg og mumla "Men klipp skjegget er snill, du ser så jüdisk ut."

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar