tysdag 31. mars 2009

Openbaring i fangenskap

Eg sitt og kastar blikk ut vindauget, og ser på kva Karlskrona har å by på, og lurar på kvifor det var så viktig for Pandamonium å få meg ut av landet. Eg vonar at nettavisene kan gje meg svaret, men eg har ikkje stort von. Er det berre for å sverte Noreg og Israels rykte og truverde? Ligg det meir bak enn dårleg skjult rasisme? Kanskje det er fordi dei no planlegg å gjere eit innhog i norsk valkamp med synleg rasisme? Dei litt lugubre, og moglegeins lettare tilbakeståande, guteklumpane i Norgespatriotene stiller no til Stortingsval til hausten etter å ha samla inn dei nødvendige signaturane. Dette forklarar alt. Med sitt overdrevne fokus på svart og kvitt tergar slike nasjonalistiske partar dei herskande kreftene i landet, og dei vil reagere med eit auka fokus på at svart og kvitt går i lag. Og kvar kjem svart og kvitt i lag? Ikkje berre på skjønne pusekattar, men på pandaer. Ja, Pandamonium har ikkje berre kuppa den rasistiske rørsla fordi dei deler deira syn på mennesket, men for å terge fram ein pandavennleg anti-rasisme. Så lenge eg er fanga her kan dei gjennomføre sin plan, utan at nokon tar til motmæle og viser konsekvensane av å reagere feil på Norgespatriotenes valkampanje!

Eg veit kva du tenkjer kjære lesar - motstandsmann og -kvinne; at dette umogleg kan stemme. At noko er feil. Ja, det er det, men eg har tenkt på nøyaktig det same som du. Eg har grubla hardt på korleis Mira Craig sin slagkraftighet kjem inn i biletet. Dette er jo eit tema vi har dekka tidlegare, men som pressa inntil nyleg har ignorert. Kan det vere tilfeldig at dei vel å trekkje fram saka no når eg er stua vekk? Sjølvsagt ikkje! Tilfeldigheter høyrer ikkje heime i Pandamoniums plan, her er alt nøye planlagd. Den minste detalj er kontrollert, frå drapet på JFK til dumbo-øyra til Prins Charles!

Det er klart at Mira Craig og hennar valdlege tendensar står i stil med Pandamoniums planar for å førebu oss på deira valdlege overtaking av verda. Tenk på det. Mira Craig er ei jente. Og jenter er ofre. Ikkje valdspersonar. Om jenter slår, så framstår dei som barnsleg, og vert soleis uskadleggjort forklarar ein av mullaens gamle kjenningar (Frk. Natland vanka i si tid på same fag som mullaen). Ved å få lydige media til å framstilla Mira Craig som noko anna, så ønskjer Pandamonium å endre vårt syn på offerrolla. For dei sjølv vert framstilt som ufarlege, som søte små kosedyr utan hjerne, nett som Mira Craig. Om ho med eit slag eller to brått kan framstå som kul og modig i stadenfor, kva vil ikkje det då seie for pandaenes rykte når dei sett igang med storstilt og valdleg undertrykkjing av menneske? Og korleis kan vi vere sikre på Mira Craig tener Pandamoniun? Fordi ho er ein ivrig forkjempar for The Secret, ein idè som kokar ned til at pandaer kan ete oss, fordi det er det vi umedvite ønskjer oss. Det er det vi tenkjer på.

Ikkje overtydd? Vel, tenk vidare: Kva er ikkje Mira Craig enn både litt svart, og litt kvit? Ho er som ein panda! Kanskje til og med avla fram til å leie menneskelege stormtropper i undertrykkjinga av den siste rest av motstand mot Pandamonium. Mira Craig i spissen for Norgespatriotene.

Og alt fordi dei har klart å fange meg og smugle meg ut av landet. I Sverige er makteslaus til å stogge dei! Eg må ut her i frå. Koste kva det koste vil. Eg må kome på ein plan. Forslag?

Tankar i landflyktighet

I mitt fangenskap får eg tid til å reflektere og å tenkje, det hjelp på at det står ein kartong vin på nattbordet og at eg har tilgang til nyhende frå verda over. Det må vere ei årsak til at Pandamonium har valt å slå til akkurat no. Kva er det som har skjedd, eller skal skje, som gjer at dei måtte ta meg no? Og kvifor måtte dei få meg ut av landet?

Eg mistenkjer det har med Noregs rykte å gjere, dei måtte få meg ut av vegen når dei vende sitt artilleri mot regjeringa. Ved å nytte Jerusalem Post til å avsløre at Kristin Halvorsen leia anti-semittiske opptøyer i Oslos gater og ropte "Død over jødane!". Dette er jo veldig alvorleg, for jødane er jo ein viktig alliert av Pandamonium, noko ein kan lese mellom linjene i Sions Vises Protokollar. Målet her må vere å destabilisere Noreg, og opne for at Pandamonium skal få meir makt over styre og stell her. Utspekulert.

Eller vent litt, kanskje det er omvendt? Kanskje Israel er målet, ved å lokke Israelarar til å drite seg slik ut, ved å kaste seg på pandaenes løgner om fredlege Noreg, og den enno fredlegare barnehagetanta Kristin Halvorsen vil dei fråta Israelske synsarar og media all truverdighet. Slik kan dei bruke sine arabiske allierte til ein gong for alle ta rotta på Eretz Yisrael; ja, dei kan nytte høve til å infiltrere landet med sine agentar. Dette landet som har stått i mot alle ytre trugslar. Og når dei slår alarm, så vil verda le, for det var jo same gjengen som anklaga Noregs barnehagetante for å stå i ledtog med dr. Mengele!

Her er det verkeleg grunn til å slå alarm, og det må vere ei av årsakene til at dei har valt å få meg ut av landet no. Men kvifor Sverige? Eg har tenkt litt på det òg. Og svaret sjokkerte meg. Her står dei simpelthen sterkare. Kven skulle tru det? Pandamonium slår seg opp og fram i vårt naboland. Ikkje ein panda å sjå? Ingen svarte og kvite tendensar? Du ser ikkje nøye nok etter!

Til og med det fredlege, og demokratisk anlagte partiet Sverigedemokraterna har blitt infisert av Pandaenes tankegods. Det har svenske journalistar avslørt. Ved hjelp av skjulte bandopptakarar har dei avslørt at dei elles så godlynte nasjonalistane har blitt infisert av Pandamoniums rasistiske tankegods. Det er forskremmande. Kan dette tyde på at òg Noregs Framstegparti har blitt infisert av same grusomme tankemønster? Nokon burde varsle folket.

Og det kan ikkje verte meg, for eg er fanga her. I Sverige. I ei celle, med ein kjempepanda ved døra.

Eg må finne ein veg ut av dette. Eg må berre vere tolmodig. For eg veit... at det er ikkje umogleg å sleppe ut:

DNA Evidence Frees Black Man Convicted Of Bear Attack

måndag 30. mars 2009

Hjelp!

Eg må slå alarm! Eg har blitt kidnappa. Bortført. Shanghaia. Eg befinn meg no på eit lite rom (ei celle?!) ein stad i Sverige. Karlskrona om eg ikkje tar feil.

Eg har klart å snuske til meg internett tilgang i von om at nokon i bloggeverda kan hjelpe meg kome meg fri. Ring politiet. Ambassaden. SAS. Mossad. Illuminati. Sei i frå kvar eg er.

Gudane veit kva dei kjem til å gjere med meg? Eg høyrde mine voktarar mumle noko om å få meg til å overvære ein konferanse.

Det må vere kode for noko ekstra grusomt!

Eg mistenkjer agentar for Pandamonium for å stå bak! Fridomskampen har sine konvekvensar, men er eg klar til å verte martyr allereie?

Ich habe angst!

søndag 29. mars 2009

Allergisk Pandemikk

Vi har tidlegare vore inne på årsaker til kvifor Pandaer ikkje har sex, og difor må underleggje seg menneska og tvinge dei til å opptre som sex-terapeutar. Det er klart at den viktigaste årsaka nok er at dei ikkje har energi til å gjere det, i tillegg til Pandamoniums plan om å tiltrekkje seg medynk frå menneskeslavane sine. Ein av motstandsrørslas tapre agentar har infiltrert ein pandakoloni og har klart å smugle ut ein videotape som gjev nok ei forklaring på kvifor dei avstår frå reproduksjon:

Er pandaer allergiske mot andre pandaer? Dokumentasjonen tyder på dette.

laurdag 28. mars 2009

Naken Milius

Eg har forstått det slik at det er ikkje alle av mine lesarar som har vet nok til å følgje med på Holiday by Mistake som min venn jbq har hovudansvaret for, i den forbinding vil eg gjerne bringe merksemd til eit innlegg ein av hans skribentar hadde i går.

Vi er alle frykteleg glade i Red Dawn, John "Make my day" Milius sin klassiske film om tapre amerikanske ungdommers kamp mot cubansk-sovjetiske okkupasjonsstyrkar i midtvesten. Dette er ein film som alle burde sjå, då den er eit vakkert stemningsbilete av den Kalde Krigens siste krampetrekningar. John Milius, som kanskje er mest kjend for Conan The Barbarian og tv-serien Rome, har òg bidratt med fleire av filmhistoriens beste replikkar utan å få så mykje ære for det. "I love the smell of napalm in the morning, it smells like victory", er ein av mange filosofiske gullkorn frå denne fascistoide tjukkasen. At det no er ei nyinnspeling av hans epos under oppsegling er urovekkande, men ikkje overraskande. Ikkje at vi heilt veit korleis ein slik film vil sjå ut utan Sovjetunionen tilgjengeleg som skurk. Eg ser ikkje heilt for meg Taliban, Al Qaida eller den iranske revolusjonære garden heilt ha same sjarmen i ein slik setting.

Ein burde kanskje tenkje på å behalde kommunistane, og heller endra på andre deler av premissen. Slik den tidvis morosame Rob Schneider foreslår:

fredag 27. mars 2009

Klare, søte ord...

I eit oppsummerande innlegg på Skepsisbloggen var vår venn Asbjørn Dyrendal innom oppfinnaren av den "magiske" og "helsebringande" maskina SCIO, William "Bill" Nelson. Eg lar andre gå i djupnad på å forklare kvifor dei mange tusener som har nytta seg av hans oppfinning har blitt lurt. Om du berre vil ha eit klart hint kan de jo kikke på kva han har å seie til sitt forsvar:

Ville du kjøpt kreftkur av denne mannen?

torsdag 26. mars 2009

Politiaksjon: Framtida er her

(Foto: Terje Pedersen ANB)

Det skjer underlege ting i Oslos gater. Ting som gjer at det kriblar i alskens nerver eg har. Openbart rare assosiasjonar oppstår når ein mann av mine tilbøyligheter ser bilete av 4000 uniformerte politimenn som marsjerar ned langs Karl Johan. Ein mann med min bakgrunn frydes godt òg av ideen om at politiet brått er på den andre sida av barrikaden, at det er dei som tyr til sivil ulydighet og demonstrasjonar. Enno betre er det når ungdommen frå Blitz tar rolla til ordensmyndigheitane og loser dei protesterande politifolka ned gata.

Surrealistisk er eit ord som lett kjem til tunga mi akkurat no. Og surrealistisk likar vi.

Og vi har enno ikkje komen inn på kvifor eg tykkjer dette er margetøft. Eg forstår faktisk veldig godt politiet i den situasjonen dei er i no, og eg er prinsipiell tilhengjar av å aksjonere for å tryggje rettane til arbeidarar. Årsaka til aksjonane kan de lese grundig forklart andre stader, men det koker altså ned til at den raud-grønne regjeringa ender opp med å frata politiet viktige rettar. Rettar garantert dei av arbeidsmiljølova. Regjeringa meiner at politiet skal vere fritatt frå dette, og mellom anna ikkje ha den lovbestemte kvileretten.

I tillegg til dette kjem den manglande respekten politiet er utsatt for, den dårlege lønna og risikoen dei har i sitt daglege arbeid.

Så er det rart at dei aksjonerar? Nei. Og her kjem vi inn på kvifor eg får eit kick av å sjå på dette. For medan vi ventar forgjeves på flygande bilar og hologram, for ikkje å snakke om månebasar og laserar, så har vi aksjonerande politi i gata. Ja, folkens, vi er endeleg komen til framtida eg vart lova av bøker og filmar då eg var ung. Liberalistisk økonomisk teori har tatt fullstendig kontrollen over samfunnet, privat politi og militærstyrker vert meir og meir vanleg, valdskriminaliteten aukar og politiet aksjonerar i protest. Det er streik. Og alt vert til kaos...

Det finnes berre ei løysing, berre ein mann som kan redde oss no...

Dette har eg venta lenge på, men no er det vel berre dagar til avdukinga, sant?

Hail the Stalinator

Tidlegare omtala Stalin vs The Martians kjem i april... og vår evne til å seie nei forsvinn sakte, men sikkert;

Hail the Stalinator av Ilya Orange and Space Detective kan vel inspirere alle og ein kvar? Denne er tilgjengeleg til nedlasting her. Så kva ventar du på? Dans med meg, og dans med kamerat Stalin.

Og kven enn den søte jentungen var.

Eg spør att, kva ventar du på? Moder Russland treng deg!


onsdag 25. mars 2009

OnLive... snasent?

Eg er som dei fleste normale menneske glad i dingsebomser. Nye, skinnande gjenstander eg kan plassere i stova eller på kontoret og som gjer noko fancy. Det er likevel sjeldan eg total forelskar meg i potensialet til eit produkt før det i det heile tatt ser dagens lys. Likevel, sjå på dette då folkens, om dei klarar å levere desse varane så er det litt for bra.

No er det ikkje alle mine lesarar som er like glade i spel og denslags moro som det eg er, men dette har potensial til å snu opp ned på både marknaden og korleis vi tenkjer rundt spel. Maskinvare har lenge vore ein flaskehals på brukarsida. Og ein lukrativ ein. Spel har dreve spelinteresserte til å investere i ny og betre maskinvare jamnleg. Ein må det om ein skal ta del i spela som kjem ut dette året, eller til neste år. Og der har det vore mykje pengar å hente. OnLive forbigår heile den prosessen.

Om det fungerar altså.

Det store spørsmålet er: vi som har ein PC (og alt anna av speldingsar i huset), treng jo eigentleg berre å laste ned eit lite program til maskina... men er eg rar om eg har lyst på den dingsebomsen òg? Den var så liten og søt jo! Og eg lurar allereie på - kan eg få den i Hello Kitty-variant?

Les meir her.

tysdag 24. mars 2009

Ada Lovelace, dotter av Lord Byron

Det er kanskje ikkje særleg originalt å skrive om Ada Lovelace på dagen dedikert til henne. Formålet med denne dagen er at bloggarar verda over skal framheve ei kvinne viss bidrag til teknologisk utvikling ein har bitt seg merke i. Her er det fleire å velje mellom, gode kandidatar. Og med over 1500 bidragsytarar vil ein nok få dekka ein del av dei. Så kvifor vil eg skrive om den mest opplagte dama, og ikkje til dømes Madamme Curie eller nokon andre? Fordi eg likar henne. Fordi om nokon spør meg om namet på ei kvinne som verkeleg har bidratt til den teknologiske utviklinga, så er ho den første eg vil nemne. Og fordi eg tykkjer historia rundt henne er minst like interessant som historia om hennar bidrag.

Kven var dette fruentimmeret? Ho vart fødd Augusta Ada Byron den 10. desember 1815, og var det einate anarkjende og ektefødde barnet til George Gordon Byron, poeten kjend som Lord Byron, og hans kone Anne Isabella Milbanke. Ada gifta seg i 1935 med William King, første jarlen av Lovelace, og ein av hennar matematikklærarar, men det er hennar vennskaplege forhold til Charles Babbage som gjer at ho i dag er så kjend som ho er. Ho korresponderte over lengre tid med Babbage om hans idear og tankar rundt det vi i dag kallar datamaskiner. Om henne skreiv han:
Forget this world and all its troubles and if possible its multitudinous Charlatans — every thing in short but the Enchantress of Numbers.
Ho var blant dei få som forstod Babbage sin Difference Engine, og den foreslåtte Analytical Engine som diverre aldri vart bygd. Til sistnemnte skreiv ho det allar første dataprogrammet, og ho er difor rekna som historias første programmerar, på tross av at maskina ho programerte for ikkje vart fullført.

Denne historia er velkjend, og det vil nok vere ein del som skriv om akkurat dette i dag, og om ikkje kan du alltids finne informasjon om denne sida av hennar liv ein annan stad. Min kjærleik for the Difference Engine og the Analytical Engine til side, så har eg alltid vore fascinert av Ada Lovelace sitt forhold til far hennar. Denne viltre og virile poeten, Lord Byron, kjend som litt av ein skandalemakar i si tid, og ein viktig del av ein større litterær krets. Han var si tids Ari Behn, dersom Ari Behn hadde hatt hans talent.

Lord Byron var litt av ein rundbrenner, som utnytta sin posisjon til å forføre sosietetens unge piker. Og dette er årsaka til at det er dei som meiner at han var den sanne inspirasjonen til Dracula-karakteren. Han var sjølv til stade den mørke og stormfulle aftenen i dei sveitsiske alpene der mellom anna Frankensteinmonsteret vart kokt opp, og hans livlege, Polidori, fantaserte fram den moderne, adlege vampyren.

Ada Lovelace sin far var med andre ord ein driftig kar. Når han ikkje skreiv romantisk poesi, forførte unge piker eller generelt sett skapte skandaler var han, som ein god Lord skal vere, involvert i styre og stell av det britiske imperiet. Og han valte mellom anna å kaste seg inn i spørsmålet om luddittane som herja dei britiske øyene på dette tidspunktet.

Inspirert av soga om Ned Ludd, som knuste veven sin, gjorde luddittane opprør mot den industrielle revolusjon. Dei dreiv ikkje berre aktiv sabotasje av industrien, men dei tok til våpen og gjekk laus på sjølve fabrikkane. Og på eit tidspunkt var det større hærstyrkar i kamp mot dette opprøret, enn det var i kamp mot Napoleon på kontinentet. Og medan luddittane i dag har blitt eit symbol på, og har gjeve namn til, det å gjere motstand mot det teknologiske framsteget så var ikkje dette hovudklaga deira mot den industrielle revolusjonen. For med nye industrielle produksjonsmetoder følgde òg ein ny økonomi, den moderne marknadsøkonomien befesta seg no i England, og prisen på varer vart no bestemt av etterspurnad og kostnad i produksjon, og ikkje i tradisjon. Ikkje lenger var prisen som den var, fordi det var det ein alltid hadde betalt. Dei som dreiv tradisjonell produksjon tapte slik i kampen mot masseproduksjonsteknologien. Og dette hadde òg ein innverknad på arbeidsmarknaden. Og det var dette, like mykje som teknologien i seg sjølv, som luddittane aksjonerte mot.

Då alt kom til alt måtte staten få bukt med luddittane ein gong for alle, og det vart innført ein generell dødsstraff for å vere ein aktiv ludditt. Og berre ein mann tok til motmæle og stemte i mot, og skreiv aktivt for deira forsvar i det politiske etablissementet. Det var Lord Byron.

Hans dotter vaks opp i ein heim der ein truleg hadde eit litt anstrengt forhold til han. Ein kan lett forestille seg Ada Lovelace som ei jente som ikkje hadde for nære band til sin far, og kva har dette å seie for korleis ho vart som menneske? Der han var ein flyktig romantikar og poet, ein mann som forsvarte luddismen og anti-teknologiske, anti-vitskaplege straumningar. Ho vaks opp til å få ein sterk interesse for naturvitskapen, for fysikk og for matematikk. Ho vart ein dreven matematikar sjølv. Og som vi fortalde innleiingsvis, vart ho den første dataprogrammeraren. Ho var ei sjølvstendig kvinne, ei kvinne som ikkje lot seg forføre av poetar og romantiske idear som dei hennar far representerte. Ho var ei kvinne som tok del i ei framtid prega av teknologiske verkemiddel, der hennar far for all tid representerte tradisjonen og fortida.

Og det er berre nok ein grunn til å sjå opp til Ada Lovelace, og minnast hennar bidrag til den datastyrte verda vi lev i i dag.

måndag 23. mars 2009

Eit skulesystem i utvikling

Naturfagslærar Trond Baugen har klart å skape furore då det vart kjend at han publiserte sine meir interessante teoriar på Moltemyr Skule sine heimesider. Dette med det formål å lære borna å stille spørsmål ved Big Bang og evolusjonslæra. Ikkje minst, hevdar han, fordi desse no i stor grad er tilbakevist av vitskapen. For vitskapen, den likar han.

Når den støttar opp om hans konspiratoriske religiøse syn sjølvsagt. Dinosaurar vandra side om side ved menneske, og Darwin sin teori er sjølvsagt heilt feil.

Det vil kritisk tenkjing lære ein. Alternativt, det er slikt ein kjem på når ein ikkje tar medisinen sin og har fri tilgang til internett. Eller som han skreiv:
"I det nye RLE-faget har Cappelen Damm gitt ut en lærebok som heter «Vi i verden 4». Her er fem sider viet Darwins utviklingslære og en side er viet den kristne jula med 12 linjer. Her ser vi eksempel hvor stor plass utviklingslæren får i våre lærebøker. Selv om utviklingslæren er seiglivet, er forskere i ferd med å avlive den."
Og er det eigentleg eit problem, nei, seier læraren:
"Alle lærere har sitt ståsted, så jeg skjønner ikke helt problematikken."
Og kva med rektor, meiner rektor at dette er eit problem?
"Hvis det er noe som er uheldig i dette, er det at det ikke fremkommer tydelig at det er hans syn."
Takk for den du. Artiklane vart i alle fall fjerna fortløpande, etterkvart som folk rapporterte dei inn... men i utgangspunktet har ikkje dette vore eit problem for skulen. Skulen som lenkar til den lokale Steinerskulen med sine raringar.

Eg merker meg at eg ikkje har verdas største tru på den offentlege skulen. Medmindre det er Arendal og Moltemyr Skule som har stått litt stille i evolusjonen av eit moderne skulevesen? Dei inviterte i alle fall til eit Big Bang, PR-messig.

Sa nokon arbeidarklasse? Allahu Akbar!

I helga snakka vi litt om kommunistane, du veit dei som kjempar for arbeidarane sine rettar. Arbeidarane veit du, er dei som jobbar på gølvet, stemmer på FrP og strengt tatt ikkje vil ha så mykje med sine forkjemparar å gjere. Arbeidarklassa er ein mytisk storleik i politisk teori, og mange vil hevde at den på lik linje med drakar og einhjørningar ikkje eksisterar. I det minste ikkje no lenger... kva skal då kommunistane og dei andre på venstresida gjere? Dei må simpelthen finne seg noko anna å gjere på. Ein annan grunn til å henge opp plakatar. Det er i alle fall den rådande teorien i visse kretsar.
"Venstresida har ingen tradisjonell arbeidarklasse å kjempe for lenger, og har behov for å definere ein ny ”arbeidarklasse”, altså har dei peikt ut muslimar generelt som den nye arbeidarklassa"
Dette seier Hege Storhaug, talskvinne for Human Rights Service (HRS) til Fri Tanke. Ho, og fleire med henne, meiner at venstresida har inngått ein uheilag allianse med reaksjonære religiøse kreftar (les Islam), og kjempar framleis for å bryte ned det vestlege samfunnet. Vår kultur. Vårt demokrati. Vår McDonalds og Statoil.

Det er for all del mange merkelege utsegn på venstresida i den forbinding, men ikkje nok til at ein kan gje Hege Storhaug meinar andre som har vore intervjua, deriblant Lars Gule og Knut Vikør.

Dette er sjølvsagt ikkje det viktigaste spørsmålet. Det vi må spørje oss er, om muslimane er den nye arbeidarklassa, kven er då den nye draken, eller den nye einhjørningen? Køyr debatt!

søndag 22. mars 2009

Finding Ada

For dei som følte at markeringa mi av kvinnedagen i år ikkje var oppmuntrande, så kan de trøyste dykk med at eg for eit par månadar sidan meldte meg opp til å bidra til Ada Lovelace dagen; førstkomande tysdag vil eg vere blant i overkant av 1500 bloggarar verda over som skriv om ei kvinne vi ser opp til og som har bidratt til å fremje det teknologiske framsteget.

Eg oppmodar alle andre som har høve til å verte med.

Kjenner du ikkje til Ada Lovelace, som forsåvidt var litt av ei rype, så er du ikkje mykje til nerd, og må vente til mitt innlegg på tysdag, som uoriginalt nok vil vere om henne. Henne, og hennar frimodige far.

Korleis vil du døy?

Det finnes eit utal vis å døy på, og det er alltid like underhaldande å la fagfolka forklare korleis. Veit du kva spaghettifisering er? Astrofysikar Neil DeGrasse Tyson kan gje deg den lange forklaringa:

Høyres ut som litt av ei oppleving, kva? Mannen kan òg litt om kva som skjer den dagen vi vert truffen av ein gigantisk meteor, og det er jo noko å vurdere.

Det artige er at mannen kan i alle fall tidfeste kva tid dette vil skje. Merk det av i kalendaren din. Han har forsåvidt gjort nokre tankar om korleis ein skal stogge det. For det første - ikkje skyt på den.

Så vil jorda gå under i næraste framtid? Ikkje i følgje han.

Så i staden for å sitte der og uroe deg over korleis du skal døy, eller verda skal gå under. Gå ut. Sett deg i hagen. Mediter. Slikt vert det sjeldan mykje støy og spetakkel av.

Hey... eg sa sjeldan, ikkje aldri.

laurdag 21. mars 2009

Den ungdommen, den ungdommen

Pusesosialistane i Sosialistisk Venstreparti prøver hardt å avhalde eit landsmøte denne helga, diverre ikkje heilt utan problem. Ja, for partiet har faktisk andre problem enn at dei er... vel, SV, dei har folk som ikkje likar dei. Vi snakkar sjølvsagt om dei driftige ungdommane i Revolusjonær Kommunistisk Ungdom, ein gjeng som ikkje burde vere ukjend for folk flest. I forbinding med deira aksjon mot SV sitt landsmøte har dei hengt opp ein serie med plakatar. Som visstnok plagar Kristin Halvorsen og dei andre møtedeltakarane. For i auga til desse ungdommane er SV langt i frå ekte sosialistar eller kommunistar, dei er svikarar, og deira parole er Kjøp meir, Krig meir. Kjempeoriginalt, ja?

Vel, noko må jo ungdommane gjere for å få merksemd, for alt er ikkje berre fryd og gammen der i leiren. Det er visst vanskeleg for vassekte revolusjonære å verte samde om kva dei eigentleg skal halde på med. Dei viktige spørsmåla held kampen attende.

Revolusjonær Kommunistisk Ungdom er maoistar, og arvtakarane til Noregs Maoistiske Ungdomslag, og er då ungdomsorganisasjonen til Tjen Folket, dei eksentriske maoistane som braut ut av Raudt fordi... vel, partiet var for borgarleg for dei. Stilt opp mot andre marginale politiske grupper er denne gjengen her ganske liten, men det stoggar dei ikkje i å ha store tankar om den komande revolusjonen, i Formann Maos and. Om ein skal tru dei, så er denne revolusjonen rett rundt hjørnet i disse dagar. Og difor er det viktig å stå samla.

Difor vart det i februar fremja forslag i Friheten, blekka til Noregs Kommunistparti, om at alle Marxist-Leninistar (ML) no måtte slå seg saman i eit ekte kommunistparti. Dette var Revolusjonær Kommunistisk Ungdom heilt samde i, men reagerte på at forfattaren såg ut til å insinuere at Maos bidrag var mindre verdt enn Stalins:
"I teksten hevdes det at alle marxist-leninister som støtter opp om Stalins bidrag skal forene seg, men glemme Mao. Tjen folket blir også, mellom linjene, kritisert for å heve Mao over Stalin / støtte Maos kritikk av Stalin. Man skal altså kaste vekk alle bidrag til den kommunistiske teori etter Stalins død (?)."
Ja, huttemegtu. Slikt kan vi ikkje ha noko av, kan vi? Var ikkje Mao sitt folkemord, minst like velutførd som Stalin sitt? Om ikkje faktisk forbetra? For som Revolusjonær Kommunistisk Ungdom påpeikar:
"[...]Mao kunne oppsummere og lære av de erfaringer som ble høstet under Stalin, noe som gjør oss mer rustet."
Ja, slike tankar styrkar nattesøvnen. Revolusjonær Kommunistisk Ungdom er ikkje utan vilje til kompromiss, det seier dei sjølv, men det får då vere grenser, ikkje sant?
"Vi i RKU og Tjen folket er villig til å diskutere mange ting, men det er to ting vi ikke kommer til å inngå kompromiss på: MLM, og vi kommer aldri til å gå med på at Stalin er en større teoretiker enn Mao"
Nei, det hadde vi heller ikkje venta. Alle veit jo det, liksom. Tenk at nokon kan tru at Stalin var ein større teoretikar enn Mao, det er jo heeeeilt tullerusk. Og ein kan jo heller ikkje forvente at ein skal leggje til side Maoismen heller, for den er i følgje RKU eit "mektig våpen". Ja... for den organisasjonen deira har jo tatt landet med storm...

Eg veit ikkje om eg nokon gong kjem til å klare å slutte å fnise over denne gjengen her.

(Foto: Per Anders Hoel / Vårt Land)

onsdag 18. mars 2009

Hottentottar, negrar og nynorsk

Mi kjære veninde Janne i Trykken la i dag ut eit sitat eg tykkjer forten å verte repetert:
«Det er nemleg tre ting som er ulovlege å skrive i norsk rikspresse no. Det er hottentott, neger og nynorsk.»
- Henning Rivedal

Eg innser no kvifor så mange redaktørar rynkar på nasa når eg kjem dragande med artikkelidear. No veit vi kvifor... men er det eigentleg noko å gjere med det? Eg likar å skrive om hottentottar og andre negrar, og mitt målføre er nynorsk.

Eg burde kanskje slå følgje med Janne ut av landet til hausten. Personleg har eg peika meg ut den franske rivieraen. Medan vi grublar på dette, kan folket gjere verre ting enn å ta ein tur innom bloggen hennar. Ho skriv kanskje om litt... andre ting enn meg, men ho skriv bra. Og har de bruk for ein god frilansar, så stillar ho gladeleg opp. Ho er båe kosher og godkjend av din mulla. Kan det verte betre?

tysdag 17. mars 2009

Freske utspel mot ikkje-vestlege

Så var det på'an att då. Framstegspartiet har nok ein gong gjort eit suverent innhogg i valkampslefsa, og demonstrert til kvifor dei har gjort seg fortent til å vere førstevalet til ein tredjedel av Noregs befolking.

Og då er det nok litt brunmaling rett rundt hjørnet frå partiets motstandarar. Dei er så frykteleg glad i dette - å vise kor slemme rasistiske og fascistiske desse kjekke unge menneska i FrP er.

Førre gong var då Siv Jensen presenterte sin nye freshe konspirasjonsteori om snikislamisering og viste korleis det var eit system i korleis ulike muslimar hadde valt å bruke dei demokratiske kanalane i Noreg.

Då tok det ikkje lang tid før alle skulle seie dei var rasistar, og samanlikne dei med nazistar og Siv Jensen med Hitler. Særleg var Siv Jensen veldig flink til å trekkje den parallellen sjølv. Personleg nytta eg høve til å påpeike kor smaklaust denslags er.

Og det må ein nesten gjere denne gongen òg. Når Per Sandberg, nestleiar i FrP går ut og trekk kraftige skille mellom vestlege innvandrarar (det er dei som er kvite i huden sant, men ikkje er slavarar eller muslimar?) og ikkje-vestlege innvandrarar (mørke i huden og/eller muslimar, evt det russisk-polske mafiasambandet), og fortel at partiet vil sanksjonere mot sistnemte. Særleg er det barnetrygda til dei ikkje-vestlege innvandrarane står lageleg til for hogg (dei ynglar visst fælt har eg høyrd dei seie på partikontoret). Dette for å hindre at det skal oppstå "ghettofisering" og det skal oppstå arenaer for mørkhudede... eg meiner ikkje-vestlege innvandrarar i norske byar.

Ja, dette høyres jo ut som vanleg FrP-politikk. Liberalisme og likehandsaming, gjeld ikkje for ikkje-vestlege innvandrarar. Eg trur det står noko slikt i bøkene til Ayn Rand som Jensen er så glad i, men eg slit med å lese dei, så eg kan berre gisse. Likevel får dei slengt drit etter seg, og samanlikningane er altfor lette å gripe til for deira motstandarar.

Kan ikkje berre motstandarane bite det i seg og akseptere FrP-politikk som FrP-politikk og ingenting anna? Må dei verkeleg slå på stortromma og framstille partiet som fascistisk eller rasistisk? Er det verkeleg nødvendig? For ærleg tala, det klarar vel partiet fint heilt utan andres hjelp!

måndag 16. mars 2009

Kva var gale med Watchmen?

Folk forventar vel at eg skal seie noko om Watchmen, den siste store superheltfilmen vi har fått kasta etter oss av kulturindustrien. Folk forventar vel òg at eg skal slakte, skal seie noko fælt om filmen, at eg skal ramse opp alt som var gale. Eg vil jo nødig skuffe mine lesarar, men kva då om eg likte filmen?

Superheltfilmar er det ikkje akkurat få av i disse tider, og dei er alle like påkosta og etterlengta, og dei fleste presterar òg å skuffe både innvidde og dei uinvidde. Blant dei meir omtalte er filmatiseringane av Alan Moore sine grafiske noveller, deriblant altså Watchmen som går på kino i disse dagar. From Hell, The League of Extraordinary Gentlemen, V for Vendetta og Watchmen er alle rekna som milepæler innan teikneserieformatet, og det er særleg Moore sine seriar frå 80-talet med sin politiske tematikk som vert trukken fram. Alan Moore er ikkje ein mann som er framand for verken tunge eller kontroversielle spørsmål, og det er ingen som forventar at Hollywood skal vere i stand til å handsame dette med noko tyngde. Moore har sjølv vore ganske krass i kritikken av det han meiner var ein blaut filmatisering av V for Vendetta. Difor har han òg sidan dag ein distansert seg frå alle filmatiseringar av forteljingane hans, på sitt eiget naive vis ser han for seg at folk vil skilje mellom film og teikneserie. Men han seier ikkje nei takk til pengane i alle fall.

Det var ei årsak til at eg kanskje var litt nølande då eg satt meg ned i den mørke kinosalen for å sjå Watchmen, det siste utskotet på stammen. Den viktigste årsaka var likevel regissøren - Zach Snyder, som nyleg torturerte meg med 300, ein endelaus film utan mål og meining befolk av digitalt "forbetra" menn. Og medan Watchmen viste seg å vere fleire gonger betre enn dette tidlegare makkverket, så kan ein lukte regissørens infantile grep på filmrullen. Valden var simpelthen for mykje. Eg gjev blanke i kor forbanna avstumpa du er, vald erstattar ikkje interessante uttrykk, for valden slutta for lenge sidan å vere interessant i seg sjølv. I Watchmen får vi av Snyder servert fleire solide porsjoner av eksplisitt, sadistisk vald, der blodet spruter i alle retninger og våre heltar ikkje trekk ein mine. Det hadde vore underhaldande om det ikkje trakk merksemda vekk frå filmens faktiske innhald. Eg lurar verkeleg på kvifor han såg på dette som nødvendig, men eg mistenkjer det er fordi han simpelthen er ein særs umoden mann, som lagar film på vegne av minst like umodne Hollywoodprodusentar.

Så valden er punkt ein på kva som er i vegen med filmen, men det var heller ikkje uventa. Kva er punkt to? Ein detalj. Og her skal Snyder ha skryt for at han faktisk har klart å få med seg ein del detaljar frå teikneserien og periodane den freistar å skildre, for dei av oss som hugser den kalde krigen (og til dels insisterar på å leve i den framleis) er dette særs underhaldande. Så korleis kan det då ha seg at ein av dei mest synlege detaljane har han klart å bomme slik på? Skodespelarane klarar å fylle ut rollene sine ganske godt, og takka vere litt triksing og miksing fungerar detaljane her òg bra. Utanom hjå Dr. Manhattan. Kor vanskeleg kan det vere å finne ein velskulptert mann som ein kan male blå og slenge på nokre kontaktlinsar og få han til å likne på Dr. Manhattan? Tydlegvis vanskelegare enn ein skulle tru. For her har dei verkeleg ikkje klart å få med seg sentrale detaljar.

Penisen til Dr. Manhattan er større i filmen enn i teikneserien.

Er ikkje det ein litt for viktig detalj til å rote slik med?

Eg vart sittande lengje og stusse over akkurat dette. Eg trur vi på eit eller anna tidspunkt er nøydd å psykologisere dette. Hjå Zach Snyder altså. Ikkje hjå meg. Eg har eit heilt normalt forhold til det mannlege kjønnsorgan.

Ikkje sjå slik på meg. Det var ein viktig detalj.

Og det er detaljar som det som truar med å øydeleggje filmnytinga er det ikkje? Utanom det er det ein grei film. Ikkje noko stort kunstverk, men heller ikkje eit forferdeleg makkverk. Den hadde absolutt nok flotte høgdepunkt, les Valkyrienes Ritt i Vietnam, flotte scener med Nixon og søte kommentarar om jævla kommunistar, til at eg likte filmen, og truleg vil ha lyst til å sjå den fleire gonger.

Så gå for all del og sjå den. Om du taklar vald, og blå penis.

søndag 15. mars 2009

Caesariansk arkiv

Ides av mars!

Dagen er her. Ein dag for ettertanke og meditasjon. Eg tenner eit lite lys in memoriam Gaius Julius Caesar, folkets sanne herskar og republikkens lysande sjel. På denne dag i år 44 før Kristus vart han forråd og stukken ned av sine næraste og etterlatt sparkande i ein blodig dam på golvet. Det er fristande å seie at det var rein diskriminering, ein "hats-forbrytelse" mot ein handikappa mann, han var tross alt plaga av epilepsi, men i sanning var det purt svartsinn som førte dei skuldige til å utføre si grusomme gjerning.

Dei samla seg rundt han. Ein dolk i kvar ei hand. Og ein etter ein stakk dei han ned. "Dette er vald", skreik han ut. Ingen protesterte. Ingen stogga.

Eg har sagt det før, og eg seier det att. Det var ein tragedie. Det er ein tragedie. At ein folkets forsvarar skal lide ein slik uverdig død i hendene til korrupte politikarar. Tenk kva Romerriket kunne ha blitt i hendene til denne sanne demokratiske diktator? Det kribler når eg tenkjer på det.

Og tenkjer på det, gjer eg ofte. Jamnleg har eg vendt attende til temaet om Caesar. Og Caesars død. Til minne om denne dagen har eg difor i dag valt å leggje ut fleire utvale saker frå arkivet til dykkar forlysting.

Når eg les eller ser skildringar av Caesars død tar eg meg alltid i å verte overraska, i å verte skuffa. Eg vonar kvar gong at det skal ende annleis, at han har eit triks på lur og overlev. Ein gong ser vi han kanskje i full matrix-modus sparke vekk Brutus med eit Kung Fu spark?

Ein gong greip eg tak i Caesars sine siste ord; er det ikkje litt merkeleg kor høfleg han var? Men visstnok er det ulike måter å tolke det på, så eg måtte kome med ein dementi av eit slag. Det viktigste vi lærar av drapet på Caesar er ikkje semantikk eller språkrelaterte finurlighetar, men at ein ikkje skal selje skinnet før bjørnen er skutt... noko Caesar diverre gjorde denne dag. Sjølv om han kanskje døydde på uverdig vis, så var det ingen tvil om at til siste stund var han ikkje berre ein demokrat og ein folkets mann, han var ein soldat. Og på Ides av Mars gjorde han ein oppsiktsvekkjande observasjon.

Caesar hadde heile sitt liv det romerske folk nærast sitt hjarte, og deira velvære var det viktigste for han. Det var kanskje difor han innførte skotåret, med ein ekstra dag i februar. Ein dag der mykje rart kan finne stad. Denne vilja til å stadig gje av seg sjølv, og det faktum at vi den dag i dag opplever hans gåver i kvardagen vår, er kanskje årsaka til at hans død framleis er ei viktig nyhendesak.

Det er altså skriven ein god del om Caesar av meg dei siste åra. Og det tar nok ikkje slutt med det første, for han er framleis ein inspirasjon. Han var ein visjonær mann, med store draumar, som vart knust på tampen av realiseringa av dei. Små menn knuste han, og endra historia for all eve.

Var blodet på den raude kappen eit symbol på at han var ein tyrann? Eg seier, nei. Eg seier... "Faen ta Brutus, dette er vald!"

laurdag 14. mars 2009

Butch Oscar: Skuldig?

A big, bearded, bonking, butch Oscar. The terror of the ladies. 114 illegitamate children, world heavyweight boxing champion, and author of the best-selling phamplet, "Why I Like To Do It With Girls". Mattingburg had him sent down for being a whoopsie.
Slik framstillar kaptein Blackadder den kjende forfattaren Oscar Wilde i andre episode av Blackadder Goes Forth: Corporal Punishment. Og vi må vel innsjå at det kanskje ikkje er den mest presise skildringa av den fargerike forfattaren. Han var utan tvil ei litterær begaving, og med sitt skarpe sinn produserte han ikkje berre ei rekkje lesverdige verk, men vart òg opphavet til mang eit godt sitat. Han hadde tross alt intet anna å fortolle enn sitt geni. Likevel hadde han nok av skjellett i skapet, og det vart hans bane. I juridisk forstand i alle fall. Buggery, eller sodomi som eg likar å kalle det, var, og er framleis, ulovleg i britisk lov, og dette var uheldigvis ein av hans mangfaldige hobbyar. På grunn av sitt utsvevande liv og libertinske haldning vert han i dag framstilt som ein anti-viktorianar, eit symbol på alt som skiljer oss frå "dei". Men er det så enkelt?

Det var strengt tatt ikkje sjølve akten "buggery, altså sodomi, som fekk Wilde og hans likesinna dømd frå 1890-talet utover, men heller "grov uanstendighet blant menn". Ei formulering som stammar frå the Labouchere Amendment to the Criminal Law Amendment Act frå 1885;
Any male person who, in public or private, commits, or is party to the commission of, or procures or attempts to procure th commission by any male person of, any act of gross indecency with another male person, shall be guilty of a misdemeanour, and being convicted thereof shall be liable at the discretion of the court to be imprisoned for any term not exceeding two years, with or without hard labour.
Ja, klårare enn det kan det vel umogleg skrivast? Det går kaldt ned over ryggen på alle moderne liberale menneske når dei les dette, i det minste når dei klarar å tyde det. Eit gys frå fortida? Kanskje ikkje. I realiteten var denne lova særs moderne, den senka straffa for homofili til maksimum to år (ein drastisk reduksjon), og lova i sin heilheit var viktig for å garantere barns rettar og få dei ut av hendene på horekunder og hallikar, og kom i stor grad som eit resultat av skandaleoppslaga til W.T. Stead. Lova var fremja av parlamentsmedlemmet Labouchere og hans kone, den pensjonerte skodespelerinna, Henrietta Hodson. Dei var langtifrå venner av "moralistane" og hyklarane, derimot var dei venner av personar som Lilly Langtry og, ikkje minst, Oscar Wilde. Hovudmålet for Labouchere var å hindre overklassa i å utnytte arbeidarklassen, særleg i seksuelle forbindingar. Den var òg formulert på eit vios, hevda nokon i omgangskretsen seinare, at det skulle verte vanskeleg å døme nokon for uanstendighet. Det gjekk ikkje hengsle eeilt som planlagd, gjorde det? Ikkje heilt ukjend at lover ikkje vert brukt slik som ein har tenkt. Og denne endte altså opp med å fengsle minst ein i omgangskretsen til forfattaren. Ironi kalles det.

Så Oscar Wilde vart altså dømd etter ein relativt moderne og liberal lovgjeving, men kva vart han dømd for? Han var dømd for seksuell omgang med andre menn, det vi i dag kallar homofili eller homoseksualitet. Han er mellom anna vidkjend for å tilbringe mykje tid i ein privat leilighet, i selskap av "rent boys" - innleigde mannlege prostituerte. Det var forholdet til den mykje yngre Lord Alfred Douglas som skulle verte hans bane. Dei starta eit forhold, visstnok fritt for sodomi, i 1891. Eit tidvis veldig offentleg forhold. I 1895 protesterte faren til Lord Alfred Douglas ved å leggje att eit kort som anklaga Oscar Wilde for å vere ein somdomite (sic). Oppmoda av sin unge elskar saksøkte Wilde han for injurie. Det heile eksploderte i trynet på stakkars Oscar. Og ei rettssak fulgte der han til slutt vart dømd for grov uanstendighet.

Og det hadde han nok den dag i dag òg. Ikkje berre fordi lova mot buggery framleis er gjeldande, men fordi Oscar Wilde sine interesser drog han først og framst mot unge menn. Noko han sjølv innrømte, og i løpet av rettssaka avla han eit panegyrisk forsvar av pederasteriets tradisjon. Denne forbodne kjærleiken mellom den eldre og den unge mann, godt kjend frå mellom anna det gamle Hellas. Og medan ein kan meinte mangt rart om det, så er ikkje det godtatt sjølv i vårt moderne liberale samfunn. Hadde ikkje Wilde blitt fengsla for sitt forhold til Lord Alfred Douglas, så hadde nok hans omgang med unge mannlege prostituerte fellt han.

Klarar du å la vere å fordømme han når ein ser slik på det? Eg vel heller å avslutte med hans eigne ord:
I know that there are many historians, or at least writers on historical subjects, who still thinks it neccessary to apply moral judgments to history, and who distribute their praise or blame with the solemn complacency of la succesful schoolmaster.

fredag 13. mars 2009

Vin på kontormaskina!

Det er fredag. Noko alle vi kontorrotter kjenner veldig godt på kroppen. Helst skulle vi hatt fredag heile veka her, og det finnes det heldigvis endeleg ei god teknisk løysing for:

Ja, her er det altså! Få vin gjennom internett og din kontormaskin, takka vere fabelaktig USB-teknologi. Tappekrana kjem i fleire farger, og du kan velje blant eit stort sortiment av gode viner og du kan sjølv printe ut merkelappar til flaskane. Og det var ikkje dyrt heller, sjekk ut USBwine for priser.

Hugs no å vise måtehald med drikkinga, og ikkje søle på papir og kontorutstyr. Og skal du køyre heim frå kontoret er det kanskje best å la vere... og skal du på fredagsbøn... så burde du ikkje sitte her og lese dette. Det er haram!

Ein ekte Hello Kitty dag

Ting vi sett pris på? Utanom Hello Kitty? Vel, våre tilhengjarar. Våre fans, våre lesarar, våre lydige undersåtter og medlemmar av menigheita. Særleg når dei bankar på døra, ein etter ein for å glede meg.

Denslags må folk gjerne gjere meir av. Alt vert satt pris på.

I går hadde eg ein slik dag, det var attpåtil ein Hello Kitty dag. Eg ante fred og ingen fare då eg først satte meg ned på kontoret og gjorde meg klar til å drive litt heftig sakshandsaming. Eg hadde knapt slått meg til ro då telefonen ringte; det var ein lesar / student / timelærar på telefonen. Ho lurte på om hennar favorittrådgjevar var på kontoret, og det var han jo. Flott sa ho, ho ville kome innom før førelesinga si. Og det gjorde ho. Ho kunne der fortelje at ho hadde rydda heime, og der hadde ho funne ei veske ho aldri brukte. Så den kunne jo eg få?
Var den ikkje fin folkens? Søtaste Hello Kitty veska. Ja, no sakna eg berre noko å ha i den. Ein kam. Ein hårspråy. Eit eller anna.

Telefonen ringte att. Det var nok ein av mine faste lesarar, tilsett ved ein sentral kulturinstitusjon her i Bergen. Ho ba meg møte henne ved inngangen til ein av deira avdelinger. Og eg gjorde så, heiv på meg ei jakke, og tusla ut i det som viste seg å ikkje vere eit regnver. Den vakre unge kvinna stod parat, med ei lita pose i handa som ho overrakk med ein klem før ho sprang avgarde. I posen? Litt søtsaker kan du seie... sjokolade og...
Meir Hello Kitty! Yay!

Slikt slår aldri feil hjå denne karen. Så takk skal de ha, beggje to, og alle andre lesarar som kastar slikt etter meg, de bidrar til å gjere meg, om mogleg, til ein enno søtare mulla.

torsdag 12. mars 2009

Ein dag for ytringsfridomen

Vert du nokon gong forvirra av det du les her eller andre stader? Vert du kanskje støytt eller provosert? Føler at noko er unødvendig å seie, eller simpelthen heilt feil? Du vil sparast for det? Vil du at det skal vere ulovleg? Om du meiner det sistnemnte, så er du nok ikkje i målgruppa for Amnesty sin kampanje på denne dag, som eg no endeleg har tid til å kaste meg over på tampen av dagen. I dag vil dei feire ytringsfridomen på nett. For det er ikkje alle som har det.

Fleire og fleire land prøver å begrense kva du får lov å seie på nett, for verdsveven veks snart til å verte ein gigantisk kloakk av dritt spydd ut av jordas minst intelligente debatørar (spør Røros Skogeigarforbund om dei meiner om debatten er dominert av samar). Det er berre å ta turen innom dei store avisene og lese det som står i foruma og kommentarfelta der, og du får lyst til å emigrere (beklager, det er ikkje betre i resten av verda), eller ta deg ein tur innom nokre av Noregs mest leste bloggar og eg lover deg du vert deprimert. Ein kan miste håret av mindre simpelthen.

Likevel er verdsveven vår tids viktigste kanal til informasjon og til debatt. På verdsveven kan du finne fakta om det meste, og meininger. Og du kan ytre deg, og lese andre sine ytringar. Utan at nokon kan sensurere deg. Det er umogleg å halde nede eit folk som har tilgang på verdsveven.

Difor ønskjer mange å begrense tilgangen. Ytringsfridomen er under stadig åtak over heile verda, og i fleire og fleire land tar maktkåte politikarar til orde for å kontrollere verdsveven og det som foregår der. Foregangsland som Kina, Tyrkia og, no sist, Bangladesh sperrar for sine landsmenns tilgang til populære nettverk. Kina er det største og mest effektive dømet, som ein sentral aktør på den "frie" marknaden har dei store selskapat kunne inngått gode avtaler med landet for å begrensa innbyggjarane sin tilgang. Og over heile verda nikker myndigheitane godkjennande. Dei vil òg vere med å leike denne leiken.

Fleire menneske sitt den dag i dag i fengsel for ingen annan forbrytelse enn å ville delta i debattar på internett. For deira skuld ber eg dykk støtte opp om Amnestys aksjonar for ytringsfridom på nett.

For berre slik garanterar du at bloggar som denne faktisk kan eksistere.

We don’t wanna put in. The negative move is killing the groove.

onsdag 11. mars 2009

Slag i slag

Eg likar teiknefilm. Eg likar teiknefilm fordi det er søtt. Fordi det appellerar til barnet i meg. Fordi det simpelthen går slag i slag med gags. Berre sjå her!

Greit... ungdom er ikkje som før, og det er heller ikkje teiknefilmane.

Aktiv ungdom

I gamle dagar engasjerte ungdommen seg langt meir, og det i viktige saker, og media var flinke til å rapportere om det:

Ja... tidene har endra seg. Eg skulle likt å sjå dagens ungdom verve seg til Kiss Army, no til dags klarar jo knapt A og B gjengen å rekruttere...

tysdag 10. mars 2009

Suverent smarte samar?

Det er ganske så sjeldan den samiske befolkinga får sitt pass grundig påskreven i full offentlighet - vel, om du ser vekk i frå dei foruma der FrParar heng, der står vel samane nok i like høg kurs som muselmenn. Enno sjeldnare er det at dei skal få sitt pass påskreven, i positive ordelag.

For som dei fleste skal ha fått med seg i dag har altså sørsamene blitt kalla intelligente i ei høyringsutaling frå Rørosbygdenes skogeigarlag. Dette vert sjølvsagt tatt veldig alvorleg, og fleire har reagert på den heller absurde påstanden. Skogeigarlaget vart prompte anmeldt av Kenneth Fuglemo i Sør-Trøndelag SOS Rasisme. Ja, slikt vert det bråk av.

Sjølv tok samane dette med middels fatning. Leiaren av Gåbrien sijte (Riast/Hyling reinbeitedistrikt), skal ha hatt problem med å halde seg i stolen grunna lattarkrampe då han først fekk høyre påstanden om at samene rundt han var for smarte.

Sjølv meiner styreleiaren i Skogeigarlaget at det ikkje står noko ufint om samar i teksten. Og det har han vel forsåvidt rett i? Han hevder berre at dei lokale reindriftoperatørane er for godt utdanna, og truleg har for høg IQ til å faktisk vere samar. Han stillar spørsmål ved om dei kan kallast ein urbefolking i det heile tatt, og foreslår gentesting av dei driftige forretningsfolka.

Ikkje noko ufint i det vel? Ufint hadde vore å hevde at dei var samar, og at dei suste rundt på vidda i fylla og hadde brutal seksuell omgang med reinsdyrsflokken. Det hadde vore ufint... men å hevde at dei umogleg kan vere samar? Nei, sjølvsagt ikkje.

Vår venn Snirkelsnorkel har fulgt opp saka, og han mistenkjer å ha funne svaret på korleis desse samane kan ha blitt så usamisk intelligente. Eg oppmodar alle til å vurdere hans teori.

måndag 9. mars 2009

Nye dansesteg frå Dragon*Con

Vår venn jbq på Holiday by Mistake slit litt med å forstå kva denne videoen eigentleg er:

Eller rettere sagt; Han spør kva er meininga bak? Her i vår moske stiller vi oss uforståande til dette, då vi lett kan sjå kva dette er. Dette er ein musikkvideo, spelt inn av Le Sexoflex på fjorårets Dragon*Con, ein av verdas største nerdekonferansar. Treng ein eigentleg noko meir forklaring? Eit utløp for undertrykt seksuelt avvik, og eit fascinerande nytt dansesteg: The Marriot Cock Squat. Mullaen har øvd på dette dansesteget heile helga, og store deler av kontortida i dag i von om å perfeksjonere det.

Om vi skal gå nærare inn på ei meining her, så må vi nok ta bandet bak i nærare ettersyn. Deira produksjon har hittil ikkje vore av den største, og det er mykje som tyder på at dette er deira mest fengande låt hittil. Meir er ikkje kjend på dette tidspunktet, og eg føler vi treng biografisk informasjon for å forstå det underliggjande bodskapen i songteksten og videoen som akkompagnerar den. Eit komande intervjuobjekt, kanskje?

Det var hans vennar hjå Topless Robot som har bedt folk spre denne videoen, og vi er ikkje verre enn at vi sender oppmodinga vidare.

Stalin vs. The Martians

Kva er dette?

Year 1942. Summer. The martians suddenly land somewhere in Siberia and attack the glorious people of Holy Mother Russia. It is a hard time for USSR as you might know from the history books if you ever attended school. The situation is really fucked up, so comrade Stalin takes the anti-ET military operation under his personal control. The operation is a top secret and virtually nobody knows about the fact of extraterrestial intervention.
Aha! Det forklarar det... det er eit spel! Ikkje sant?
— Well, that's it. Under the Stalin's command we must take control over Red Army forces and kick some alien ass. What shocks the most is that the martian forces look like a gay parade of Nintendo-styled cartoonish creatures.
Eg forstår... javel... ja... Eg skjønner at Stalin vs. The Martians er eit spel eg berre må... ha? Eller?

søndag 8. mars 2009

Ei kvinne: Julia Pastrana

Det er kvinnedagen i dag, og alle nyttar høvet til å snakke om likestilling, kvinnerettar, kvinners mange prestasjonar gjennom historia og slike ting. Nokre kvinner, som Florence Nightingdale og Madamme Curie er jo sjølvsagte menneske som vert trukken fram av feministar og deira sympatisørar verda over, andre store kvinner vert forbigått i tystnad. Namn som Elisabeth Bathory, skjønnhetsdronninga som oppfann den første fuktighetskremen, og idealkvinna Eva Braun som var lojal til kjærleiken til det siste, vert av politiske krefter undertrykt. Kvifor er eit spørsmål til ei anna tid, eg vil nytte høvet til å kort fortelje soga til ei kvinne som sjeldan vert nemnt, eller inkludert på lister over innflytingsrike kvinner. Eg vil fortelje dykk om Julia Pastrana, den mexicanske apekvinna.

Julia Pastrana vart fødd i fattigslege kår i 1834 i Mexico, og ho hadde neppe etterlatt spor etter seg om det ikkje var fordi ho var fødd med hypertrichosis terminalis. Dette tyder at andletet hennar, så vel som resten av kroppen var dekka av ekstremt kraftig hårvekst. I tillegg hadde ho enorme øyrer og nase, og takka vere eit misskapt kjeveparti og ekstra kraftig tankjøt hadde ho ein viss likskap med... vel ein ape. Julia Pastrana var ei apekvinne.

Ho vart oppdaga av Theodor Lent, som kjøpte henne for ein rimeleg sum, truleg av mora sjølv, og som reiste på turnè med henne og viste henne fram til eit sensasjonshungrig victoriansk publikum. Det vart reklamert med at ho vart funnen i ei hole, blant aper, og insinuert at ho var resultatet av ei parring mellom menneske og simian, og folk slukte det rått. Pastrana sang, danse og spelte skodespel og for ein ekstra sum kunne ho kome heim til private heimar og underhalde ved å synge storslåtte ariar for sitt velståande publikum.

Theodor Lent skal ha gifta seg med henne, og satt barn på henne. I 1960 var dei to i Moskva, og der var der ho fødde ein son som delte hennar særeigne fysiske trekk. Barnet skal ha dødd etter tre dagar, og Julia Pastrana nokre få dagar seinare, av fødselskomplikasjonar - berre 26 år gamal. Og her ville historia ha slutta, utan Theodor Lents gode forretningsteft - for hans kone kome til å halde fram å turnere i mange år framover. Dette i lag med sin son. Alt takka vere ein professor frå Moskva som i nokre kjelder er omtala som dr. Suckaloff (ikkje forvekslast med Dr. Suckalot, den kjende stjerna frå homseporno), som skal ha balsamert mor og son på meistarleg vis. Frå apekvinne, til balsameringsensasjon - Julia Pastrana hadde evna til tilpasse seg marknaden på eit vis mange unge starlets kunne ha lært mykje av i disse tider.

Medan turneen hald fram fann Theodor Lent ei ny kone. Denne gong frå Tyskland. Sjølv hevda han at ho heitte Zenora Pastrana, og var Julias kjære syster - for hans nye kjærleik delte Julia sine fysiske trekk. Noko vil nok hevde at Lent var litt i overkant besatt av sin kjære, og det heile resulterte i at han vart innlagt på ein av 1800-talets trivelege psykiatriske klinikkar. Dette forårsaka ei kort pause i Julia Pastrana si karriere.

I 1921 dukka ho derimot opp att, denne gongen i Oslo, Noreg. Ho vart kjøpt av den norske sirkuseigaren Håkon Lund som tok henne på rundtur i Skandinavia og USA, og slik haldt ho fram til 70-talet då Noregs sosialdemokratiske myndigheitar meinte nok var nok. Dei forlangte at enten måtte framsyningane stogge, elles ville Pastrana vert konfiskert.

Hendingsforløpet fram til 1990 er litt usikkert, og ulike kjelder hevder langt ulike ting. Det som er sikkert er at Pastrana forsvinn, truleg ved tjuveri. Ei kjelde hevder at ho vart lagra i ein campingvogn og vart stålen derifrå. Det som er kjend er at nokon braut seg inn og skjenda liket hennar. Seinare vart armen hennar funnen på ein søppelfylling i Grorudalen av nokre barn. På eit eller anna tidspunkt, gjerne etter innbrotet i campingvogna, hamna Julia Pastrana (hennar son er på dette tidspunktet sporlaust forsvunnen) i hendene på myndigheitane. Ho vart i alle fall attfunnen i 1990, borgøymd hjå Rettsmedisinsk Institutt ved Universitetet i Oslo. I 1994 ønskte ein å gravleggje henne, men ho vart i staden for flytta til Rikshospitalet på Gaustad. Som katolikk hadde ho ikkje fått ei verdig avslutting på sitt liv på jorda, men i 2005 vart det arrangert ein rekviemsmesse for henne, så det minskar i alle fall faren for at ho på eit eller tidspunkt skal vende attende til livet for å leite etter sin forsvunne son.

Så der har du soga om Julia Pastrana, som i sin død vart underleg lik gamal pastrami, og som gjennom eit overnaturleg langt yrkesliv gjekk under namnet apekvinna. Eit førebilete for den moderne karrierekvinna.

laurdag 7. mars 2009

I'm too sexy for this blog

Eg har eigentleg ikkje så mykje å seie enn at den er klassisk... og ikkje så fint lite skeiv.

Men det er altså heilt sant, eg er så fordømt sexy. Ein sexy, sexy mulla. Det er nesten uansetendig av meg å vise meg offentleg.

fredag 6. mars 2009

LYSTig surfing

Vetle spegl på veggen der, kven er skitnast i verda her?

Ein kan jo undre seg av og til, kven er eigentleg dei verkeleg, verkeleg skitne menneska her i verda? Du veit, dei du høyrer om når dei mest moralsk forargra konservative opner munnen for å spy ut eder og galle om vår tids Sodoma og Gomorrah, verdsveven. Gjerne dei same menneska som før kunne stå utanfor bladsjapper og protestere mot pornografien solgt der (du veit, før Ottar tok over det fortauet), eller som nekter deg prevensjon og steiner deg om du tar abort. Moralistar.

Fine folk. Eg likar dei.

Ikkje minst for at dei held liv i pornoindustrien. For har du av og til latt deg undre over korleis dei alltid veit om det verste av det verste av umoral, og kan grafisk skildre det? Korleis veit dei det? Jo, fordi dei er storkonsumentar av griseri. Faktisk er dei den største kundegruppa til pornoindustrien, i følgje ei fersk undersøkjing i statane. Storarta.

Så neste gong du møter ein moralist, enten det no er ein religiøs konservativ eller radikal feminist, så møt gjerne blikket deira (det skitne blikket deira, som mentalt kler av deg og forestiller seg korleis det hadde vore å ha trekant med deg og eit esel), men tenk deg om før du tar personen i handa. For vel... ja... du kan jo tenkje deg kva som foregjekk før han eller ho kom i møte med deg.

Det heile minner meg på at eg sikkert burde skrive nokre ord om Ordo Rosarius Equilibrio si ferskaste plate, ONANI [Practice Makes Perfect], men det får vi ta seinare.

torsdag 5. mars 2009

Professorprotest!

Kven kan vel ikkje sett pris på eit slikt bokstavrim? Professorprotest er garantert eit par overskrifter det er eg sikkert på, uavhengig av innhaldet, men no er faktisk innhaldet faktisk viktig òg. Difor tar eg meg den fridomen om å fortelje litt; Som våre vennar i Fri Tanke rapporterar, så har 15 professorar i biologi skreven eit protestbrev til myndigheitane retta mot NIFAB, Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling, ein offentleg dreven institusjon som skal stå om garantist for seriøs alternativ behandling. Allereie her lukter det ille, spør du meg, men det er klart at skal ein først tillate såkalla alternativ behandling av sjuke, så må nokon faktisk luke ut "seriøse aktørar" frå sjarlatanar og svindlarar. Alternativ behandling er eit sekkeomgrep for alle behandlingsmetoder utanfor skulemedisinen, utan legevitskapleg grunnlag og spuriøse krav til reell effektivitet. Og seriøs? Vel, i følgje NIFAB, så meiner ein at aktøren har registrert seg i Brønnøysundregisteret (det er gratis, og alle kan gjere det) og er medlem av eit forbund (lett sak, for 500 spenn). Ikkje verdas tøffaste kriterium, nei.

Vi tillet oss å sitere byrjinga av professorprotestskrivet:

"Virksomheten ved Nasjonalt informasjonssenter for alternativ behandling

Vi vil med dette uttrykke bekymring for den informasjon som drives fra Nasjonalt Informasjonssenter For Alternativ Behandling (NIFAB), som er finansiert av Departementet.

Vi baserer vår bekymring hovedsakelig på lesning av NIFABs nettsider i februar 2009:

Vi mener NIFAB i stor utstrekning unnlater å bringe inn vitenskapelige studier i sin informasjon. Der vitenskapelig materiale er tatt med, er det i hovedsak selekterte, positive enkeltrapporter. Studier med negativ konklusjon synes ignorert. Hovedmengden av stoffet synes bibrakt av behandlernes egne interesseorganisasjoner, og dette gir et ensidig bilde av de forhåpninger pasientene kan ha ved slik behandling. Informasjonen styrker ikke befolkningens evne til å vurdere virkningen av alternativ behandling. Vi tror dette er uheldig på bakgrunn av de store kommersielle interesser som er involvert. Ubalansen er også uheldig med tanke på at senteret vil tjene som informasjonskilde for skoleelever, journalister og helsepersonell osv.

Dersom NIFAB hadde vært en kommersiell aktør, ville deler av NIFABs informasjon trolig vært i strid med de begrensninger for markedsføring som er gitt for helsepersonell § 13: “Markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.” eller behandlere etter Alternativloven: §8 “Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring kun gi en nøktern og saklig beskrivelse av virksomhetens art.”.

Den ensidige informasjonen som presenteres står i kontrast til NIFABs egen beskrivelse av sin rolle:

Vi i NIFAB er her for å hjelpe deg å skaffe kunnskap slik at du kan ta overveide valg i forhold til egen helse. Dette gjør vi ved å gi deg kvalitetssikret informasjon om alternativ behandling.”

“Vår jobb er å gi deg nøytral informasjon om alternativ behandling. Med det mener vi informasjon som ikke er styrt av spesielle forklaringsmodeller.”

“For å sikre at vi presenterer pålitelig og relevant informasjon er det nedsatt et “fagnettverk”. Organisasjonene og personene i fagnettverket er valgt ut av NIFAB på grunn av deres fagkunnskaper. Fagnettverket skal vurdere informasjonen som vi presenterer i forhold til om den er:

* Faglig korrekt

* Beskrivende

* Utfyllende

* Nøytral

* Relevant

* Brukervennlig”

(Her og i sitater nedenfor er uthevningene våre)

For den enkelte behandlingsform sies det også “Beskrivelsen om [behandlingsformen] er kvalitetssikret av fagorganisasjoner for [behandlingsformen] og av lege med kunnskap om og/eller erfaring med behandlingsformen.

Etter vår mening er NIFABs informasjon verken faglig korrekt, utfyllende, eller nøytral. Den synes også helt preget at de teoretiske forklaringsmodeller som de ulike behandlingsretninger selv gir, uten at det samtidig bringes vitenskapelige forklaringsmodeller. Man skulle anta et en lege er forpliktet til å forholde seg til vitenskapelig kunnskap, men dette synes ikke å være tilfellet her.

Dersom Departementet mener NIFAB skal gi balansert informasjon til befolkningen, og ikke tjene som en ensidig informasjonskanal, må informasjonen som er gitt fra behandlernes egne fagorganisasjoner kvalitetssikres og suppleres av personer med innsikt i den omfattende vitenskapelige litteraturen som finnes, og som evner å syntetisere denne slik det gjøres i annen statlige helseinformasjon."

Brevet held så fram med å trekkje fram gode døme på dei meiner er den kritikkverdige, og lite nøytrale, verksemda til NIFAB. Les heile brevet hjå Skepsis eller last ned hjå Fri Tanke.

Overfor Fri
Tanke freistar Ola Lillenes, tidlegare informasjonssjef i Tromsø Boligbyggelag AL, å sno seg unna kritikken. Det heile framstår som eit klønete forsøk på å tåkeleggje saka, og må vel karakteriserast som noko i overkant pinleg.

Så lurar du gjerne på kvifor det er viktig å ta dette opp i vår moske? Fordi hjerneråte, er hjerneråte. Og det ser ut til at NIFAB er ramma av det, som store deler av det "alternative" miljøet. Eg lot meg simpelthen inspirere av ein usedvanleg velformulert kommentator hjå Skepsisbloggen, som under namnet "latterlig" uttalte seg slik:
"Hei denna siden er helt latterlig asbjørn du er en lege? SKaff deg et liv. du som er så skepsis, gå heller og les om hvem som styrer verden og hvordan du kan hjelpe den og gåi en bedere rettning din skepsise jurk, er det mulig så dumme vi nordmenn er"
Så sant som det er sagt. Ein velplassert kritikktorpedo dette. Og eit godt døme på kva slags menneske som tar det ille opp at ein stiller kritiske, vitskaplege kriterier til grunn for å vurdere medisinsk praksis. Og om det skulle vere noko tvil, vår venn "latterlig" følgjer opp kritikk mot seg med følgjande godbit:
"se på alt det hijab tullet i media?, er dere seriøst så dumme og kan ikke se politikerne er helt unvøndig og dette slags demokrati\styre ikke fungere lenger i 2009! time to move on"
Takk. Takk skal du ha. Latterlig får sjølvsagt selskap av andre, deriblant ROB som:
"[...]synest synd på alle dere mørkemenn og damer.
Tydeligvis noen som har begynt å få panikk.
Legemiddelindustrien styrer og kontrollerer det meste.
Også pressen, det er tydelig å se på alt bullshit som har kommet av artikler om vitaminer mineraler som er farlig, healing, homeopati er tull og tøys osv osv
Veldig mye av den alternative behandlingen virker, Punktum
Alternativbehandling og folkemedisinen lever i to forskjellige verdener.
Trangsynte professorer med skylapper, har ikke svaret på alt og en trenger ikke å ha 7-10 års utdannelse for å se at dette er en moderne hekseprosess iscenesatt av de som kontrollerer samfunnet."

Det neste vi venter å høyre er at skulemedisinen er styrt av legeindustrien ("Big Pharmacy") og at den er dominert av... jødiske interesser!

Eg skjelver i buksene her. Løysinga er visst å slutte å ta vitaminar, og berre drikke fortynna homøopati vatn og gå til aromatisk auramassasje. Eller noko slikt.

onsdag 4. mars 2009

Eit skrekkeleg opphørssal

Er du glad i skrekkfilm? I skikkeleg gode gysarar? Bloddryppande og kalde eventyr? I litt "ham and cheeze"? Ja, då er du nok allereie godt kjend med Hammer Horror. For dei av dykk som dette er totalt ukjende greier er det berre ein ting å gjere; kaste seg over godsakene.

Hammer Horror er sjølve essensen av god skrekkfilm i gode dagar, og i stallen av skodespelarar hadde dei herremenn som Peter Cushing, Christopher Lee og David Prowse som alle hadde sine store gjennombrot i desse filmane. Mest kjend er nok Christopher Lee for si tolking av Dracula, og med seg Peter Cushing som den iherdige vampyrjegaren Dr. Helsing. Det viste seg å vere ein genial oppskrift, som dei gjentok fleire gonger. Ikkje berre i ein haug med Dracula-filmar, men òg i andre klassiske skrekkfilmar. Peter Cushing spelte "helten", medan Christopher Lee spelte "skurken" som gav filmen namn. I meir fysisk krevjande roller var det David Prowse som fekk rolla som monsteret, seinare skulle han få den lite anarkjende oppgåva av å gje Darth Vader i Star Wars filmane sin fysiske form. Den imponerande, høge mannen brukte alt han hadde lært som Hammermonster for å verte truande på skjermen. Kva trur du? Fungerte det?

Hammer Horror produserte ein rekkje ulike skrekkfilmar, gjerne med vampyrar i hovudrolla. Og dei lefla òg med exploitationfilm, og skapte eit par banebrytande lesbiske vampyrfilmar.

Men nok presentasjon. Her er nyhenda: Netthandelen til Hammer Films stenger 30. mars. Og fram til då skal dei tømme lageret for DVDar, plakatar, bøker, t-skjorter og mykje anna. Så her er det mogleg å gjere eit kupp eller to for skrekkentusiastar. Sjekk ut salet her.

Morgonkvitter?

Har du nokon gong følt behov for å vifte med knyttneven mot kvitrande fuglar. Det har eg. Og det har visstnok Jon Stewart òg.



Heldigvis slepp eg å forholde meg til kvitringa på Twitter, sidan eg ikkje er der. Sjølv om eg tidvis følgjer med på kven enn det er som utgjev seg for å vere meg.