
Dette fordømte valet byrjar å ta på. Vi byrjar å verte lei av debattar. Vi byrjar å verte lei av tryna av politikarar og kommentatorar. Vi er fortvilte over realitystjernar nytta som ekspertpanel på NRK. Vi er fortvilte over dårleg regisserte debattar om spørsmål som bryr oss midt bak.
Det er over allereie. Og vi tapte valet.
Apatien vann nok ein gong, og skrider stolt fram som sigerherren i ruinane av det representative demokrati, av parlamentarismen og det konstitusjonelle monarki.
Vi har intet anna enn forakt for politikarane som prostituerar seg framfor auga våre. Som spirker lår og bretter ut kjønslepper for overbetalte journalistar kvar bidige kveld.
Kva har dette med oss å gjere? Korleis skal dette engasjere oss? Om dei ikkje har gjort seg fortent til vår respekt, om dei ikkje klarar å framstå som eit alternativ anna enn "i alle fall ikkje dei andre", kva i huleste har dei då gjort for å fortene at vi skal stemme på dei? Så kvifor lar vi berre ikkje vere?
Som kloke stemmer seier: Ikkje stem på dei, det oppmodar dei berre til å halde fram!
Kvar ein stemme til ein politikar og parti er ein tillitserklæring frå deg. Du seier du støttar ikkje berre politikken, slik den er, men òg framferden til denne politikar og partiet. Vil du verkeleg det? Er det verkeleg nokon av dei, du ønskjer skal
representere deg?
Ingen? Nei, tenkte meg det. Så alternativet er å stemme blankt. Det er alternativet systemet gjev oss. Det er ein protest. Ei erklæring av mistillit. Ei klar stemme om at du ikkje vil ha nokon av dei aktuelle rapportane. Eit høgt hyl av misnøye, som vil verte ignorert i statistikken. Oversett av alle. Ignorert. Ei stemme som ikkje teller. Og til sjuande og sist er det kanskje ikkje ein tillitserklæring til partia, men ei tillitserklæring til systemet dei herjar i. Ei blank stemme er å seie at du støttar systemet, du støttar spelet, du hadde berre ingen å vedde på.
Faen, kva då? Vel, du kan bli heime. Ein av dei mange tapre sofaslitarane der ute. Ein protest mot sjølv valsystemet og det representative demokrati. Ei erklæring av at du står utanfor, at du vel å ikkje ta del i eit system som har svikta deg og dine. Du trampar i golvet og stormar ut - du vil ikkje vere med å leike meir. Du er
lei. Ein klar og tydleg protest om eg nokon gong har høyrd ein.
Eller... er det ikkje berre å slå frå seg ansvaret? Er ikkje det å bli heime likefullt det å seie at du er nøgd med ting som dei er, at du ikkje føler for å protestere? For at du ikkje har noko investert i vårt samfunn no eller i framtida?
Faen... det var ikkje så lett dette. Litt frista til å ta til våpen. Nokon som er med?
(
Takk til eigaren av valkortet for bruk av bilete)