Solhungrige bergensarar kravler ut av holene sine for å leggje seg til tørk på benker og asfalt. Det er eit vakkert syn når naturen vaknar til liv att. Fauna ein nesten hadde gløymd dukker opp, og sola inspirerar til draumar om is. Ven, ven is... eller pen is som bokmålsfolket kallar det. Is er jo bra, eg likar is. Eg minnast framleis då eg reiste til London på isjakt. Det var isen sin det. Og no har altså svenskane endeleg klart å hoste opp ein is som kan konkurrere med denne godbiten. Ein saftig godbit som eg gler meg til å leggje leppene mine rundt.
Eller kva? Får ikkje de berre lyst til å ta denne pene isen og suge inn i munnen, og kjenne den smelte ned i halsen. Eg mistenkjer den er litt salt.
Fyttigrisen. Når eg får denne i munnen, då er endeleg somaren her.
Tipset om isen kom til meg via ein forfattar som nyleg gav ut ei bok om konspirasjonsteoriar. Og som eg vanlegvis vil oppfatte som ein grepa kar. Heilt til han i dag vitja kontora til Radical Sector, den største høgreekstreme organsiasjonen i konfliktfylte Ukraina i dag. Berre sjå på dette biletet av han i lag med det eg antek er dørvakta for kontora deira i Kiev!
Kva faen slags svineri er dette? Svikerjævel! Der står han altså med ein vassekte agent for Pandamonium og tøffer seg!
Det ser tilogmed ut som om dei kjem god overeins, og at min såkalla ven sympatiserar med svinet. Og det er jo ikkje tilfeldig at dette finn stad eit steinkast unna inngangsdør til ein av dei meir berykta høgreekstreme organisasjonane i Ukraina. Alle veit at Pandamonium står bak all høgreekstremisme. Slemme er dei. Teite.
Heldigvis fann eg og bilete som tyder på at min ven tok til vet.
Han rapporterar at han høyrde mullaens vyrde stemme i hovudet og såg raudt. Noko som hender oftare enn ein skal tru, men vanlegvis etter nokre glas absinth.
Han sigra over den usle pandaen, og etterlot han på gata før han sneik seg inn på kontoret til Radical Sector.
Og eg kan nok ein gong nyte sola, og drøyme om å sluke ein pen is og sjå på Paradise Hotel.